Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ha trodd at denne filmen er laget som et subtilt svar på debatten om virkelighetslitteraturen som har hjemsøkt vårt land det siste halvåret.
Den kommer uansett som bestilt. Og den er praktfull.
Oscar Martínez spiller en forfatter ved navn Daniel Mantovani som tidlig forlot landsbyen sin i Argentina, flyttet til Europa og skapte seg et navn. I en alder av noen og seksti år får han nobelprisen. I takketalen sier han rett ut det mange nobelmottagere må ha tenkt, nemlig at han heretter mer eller mindre er ferdig som forfatter, for når etablissementet omfavner en på denne måten, er det kroken på den kunstneriske døren.
Fem år senere har Mantovani ikke skrevet et ord, men blitt en ettertraktet æresdoktor og litterær dignitær. Han oversvømmes av invitasjoner, men er matlei – helt til en invitasjon fra landsbyen han forlot dukker opp. De vil gjøre ham til æresborger.
Dette blir en til tider direkte herlig reise tilbake til det småborgerlige og innestengte som han intenst hatet den gangen og som han fortsatt hater. Men samtidig kan han ikke dy seg. Han vil gjerne se seg om i det han en gang kom fra og noe i ham vil også hylles av disse menneskene som han ser på som enkle.
Han møter gamlekjæresten, kompisen og et stort bakland av figurer som har lest bøkene eller bare hørt om ham og som i utgangspunktet syns det er stas at landsbyen har fostret en mester. Mantovani både vil og ikke vil være deres likemann. Naturligvis går det til helvete. Men det går til helvete på en tiltrekkende måte.
Martínez spiller utsøkt i alle scener, og omtrent samtlige biroller er finslepne i sin menneskelighet. De stråler ut klosset velvilje som etter hvert vris til åpen forakt. For hva er det Mantovani har skrevet om? Jo, det er naturligvis landsbyen. Alle romanene foregår der. Han forlot landsbyen så snart han kunne, men den forlot aldri ham. Og han har pisset på den, slik for eksempel Elfriede Jelinek og Thomas Bernhard alltid anklages for å pisse på Østerrike, og slik Knausgård og Vigdis Hjort anklages for å misbruke folk rundt seg.
Hva er litteraturens opphav og hva er dens mening, og hvor langt kan man gå? Kan man hevde at litterære karakterer som folk kjenner igjen bare er påfunn?
Æresborgeren er rett og slett en sjeldent smart historie som kombinerer en stor filosofisk diskusjon med jordnær komikk i en ekstremt velspilt fortelling.