I 1995 lagde Mamoru Oshii animasjonsfilmen Ghost in the shell. Filmen var forut for sin tid, omhandlet visjonære ideer om fremtidens mennesker, noe som gjør den til en av science fiction-sjangerens klassikere.
Da det ble kjent at Hollywood ville lage en ny versjon med Scarlett Johansson som kyborgen med en menneskelig hjerne, kom anklagene om typisk «hvitvasking». Det skal sies at det er litt komisk at den eneste som snakker japansk i filmen er regissør- og skuespiller-legenden Takeshi Kitano, men det er ikke det største problemet.
Skal det være et poeng å lage nye versjoner av gamle klassikere, må de enten tilføre noe nytt eller være en bedre film.
Rupert Sanders versjon er flott å se på med grandiose spesial effekter, men dessverre er den både langdryg og litt kjedelig. Heldigvis er den ikke så sjelløs som hans forrige film, den seige Snow White and the Huntsman.
Sanders har skapt en flott versjon av fremtidens storby. Det er morsomt å beundre estetikken en stund, men du får raskt følelsen av at du har sett det meste før.
Har du Oshiis film friskt i minne, blir det raskt klart at det er svært lite som er originalt her. For et nytt publikum kommer nok Sanders film til å underholde på et overfladisk plan med mye action og godt koreograferte sekvenser, men den kan ikke måle seg med smarte science fiction-filmer som The Matrix (1999) eller Ex Machina (2014).
2017-versjonen er faktisk forbløffende tro mot originalen. Mange av sekvensene er gjenskapt i sin helhet, som slåsskampen i vannet og edderkopptanksen. Det er nok ment å være en hommage til den gamle filmen, men scenene fremstår heller som bleke kopier. Det hadde vært bedre om Sanders ikke hadde sett bakover, men konsentrert seg om å skape sin egen versjon og minneverdige øyeblikk, for å snakke i filmens egne metaforer.
Ghost in the shell handler til syvende og sist om hvordan teknologi kan brukes til å endre oss som menneskerase. De filosofiske elementene er lettbent behandlet, og det er effektmakeriet som er hovedfokus. Det er i det minste pent å se på.
Sanders bygger riktig nok ut karakterene og det er ikke negativt. Majors handlinger forklares og settes dermed inn i en større kontekst. Fokuset er hovedpersonens søken etter egen identitet og minner. Dermed tar filmen seg opp etter hvert som du blir mer kjent med karakteren.
At kamera elsker den trikotkledde kroppen til Scarlett Johansson, kommer vel ikke akkurat som en overraskelse. Den eneste funksjonen de utbroderte scenene har er å være «eye candy» for den delen av publikum som setter pris på slikt. Det kommer sikkert til å sørge for klingende mynt i kassen. Johansson er en god actionheltinne, selv om hennes forsøk på å bevege seg som en robot er mest komisk.
Ghost in the shell har store vyer, og som en actionfylt eventyrfilm er den underholdende nok. Dessverre mangler den sjel og emosjonell effekt som kunne gjort den til en virkelig god film.