Å dra på hytta har en helt spesiell plass i norsk forestillingsverden. Ute i naturen er vi friere, lever enklere og mer naturlig, tenker vi gjerne. Men er det så enkelt?
Hovedpersonen Anders (Anders Baasmo Christiansen) er et bymennesket med litterære ambisjoner og mastergrad i sosiologi, men etter flere mentale smeller trenger han en pust i bakken. Derfor han har søkt tilflukt på det naturnære familiestedet i Hallingdal, hvor foreldrene hans bodde.
Det er mye undertrykt frustrasjon som skal ut. I åpningsscenen møter vi ham i skogen: Han hugger løs på tre etter tre som om de var hans verste fiender.
I nærheten av foreldrenes gård lever hans slektninger fortsatt et praktisk liv som bønder. Onkelen mener Anders er en idiot som hugger trær på måfå. Det formålsløse i huggingen provoserer dem som lever av og i naturen.
Hoggeren gjør dermed synlig en friksjon mellom bymenneske og bonde som har dype røtter i norsk kultur og historie.
Om vi spoler tilbake et par århundre, ser vi forgjengere til Anders i maleren Johannes Flintoe, som malte idyllisk stølsliv. Men også forfattere som Maurits Hansen og Claus Pavel Riis som beskrev det norske landskapets forbindelse med folkesjelen.
Hos dem alle er naturen underordnet nasjonsbyggingen og landskapet som noe vi oppsøker for å oppleve noe særegent eller leve sunt og enkelt.
Disse store, historiske, linjene justeres ned på mikroplan i Hoggeren. De forskjellige stadiene i filmen kan betraktes som kritiske studier av norsk natur som idyll eller terapi. Ved å spille by og land ut mot hverandre med familiedramaet som linse, får vi mulighet til å tenke over spenninger i vårt forhold til natur også.
Men det finnes en lengsel hos Anders som har med en annen type naturopplevelse å gjøre.
I flere dvelende scener strekker han seg mot naturen på måter som hverken har med rekreasjon eller skjønnhetsopplevelser å gjøre, men ydmykhet og omsorg. I en av dem hengir seg til den enkle opplevelsen av saktmodige kuer.
Frustrasjoner og motsetninger erstattes, i det minste for et øyeblikk, av nysgjerrighet og undring fremfor en flokk kyr.
Anders Baasmo Christiansen briljerer her: Gjennom kropp og ansikt blir det tydelig at Anders ønsker å komme i kontakt med en annen virkelighet enn sin egen, der han forsiktig klapper en av kuene på hodet.
Ved å la ham strekke seg mot dyrets verden belyser Myklebust Syversen et aspekt ved naturopplevelsen som går lenger enn den stereotype hytteidyllen.
Regissøren gjør oss oppmerksom på at det i oppmerksomme møter med verden alltid vil kunne skje noe annet, noe mer, enn det som kan forklares gjennom kulturhistoriske analyser eller «lading av batteriene» på hytta. Vi må bare være årvåkne, nysgjerrige.
Kanskje naturen er et egnet sted for disse opplevelsene, siden det går langsommere der?
Kanskje vi faktisk finner en enkelhet på hytta, eller i naturen, men at den ligger i vår evne til å se en større virkelighet enn vår egen? Om vi ser på en ku i stedet for å tenke på egen helse eller hvile, vil det i hvert fall kunne skje noe som har med erkjennelse å gjøre, mer enn velvære.
Hoggeren gir uansett en bred horisont å tenke hytteturen innenfor. Vi beveger oss fra motsetninger med historisk resonans til det helt enkle, som har mer med tilstedeværelse å gjøre enn analyse.
Jeg håper virkelig Myklebust Syversen fortsetter å lage spillefilmer, for dette er en svært overbevisende og spennende debut.