En amerikansk anmeldelse av Johannes Nyholms Kjempen kalte den for ”the strangest underdog sports movie of the year”. Men dette er ingen sportsfilm, og den er heller ikke spesielt rar. Nyholm anvender bare utradisjonelle virkemidler til å nå frem med en empatisk fortelling om utenforskap som alle vil kunne forholde seg til.
Rikards store lidenskap er kulespillet boule (også kalt petanque). Det som bidrar til hans utenforskap er imidlertid ikke denne marginale sportsgrenen, men hans ansikt og hode som er sterkt preget av voksende svulster. Muligens lider Rikard også av autisme, men det er utseendet som isolerer ham.
Vi har kommet langt siden ”elefantmannen” John Merrick ble vist frem på sirkus, udødeliggjort i David Lynch sin klassiker Elefantmannen. Her blir Rikard tatt vare på i en omsorgsbolig, men det gjør ikke smerten han lever med noe mindre. I filmens første minutter introduseres vi for det spesielle indre landskapet som Rikard både hjemsøkes av og finner trøst i. Det er et univers der han tar kontrollen og kan få tilbake moren som har stengt seg inne i leiligheten sin.
Det er også her Nyholm viser sin klasse som filmskaper. Når han skal skildre Rikards mor, som lider av en psykose og ikke vil se sønnen, tyr han til poesi og luftig avstand. Den håndholdte kamerastilen som Rikards hverdag skildres med, er her erstattet av flere mer stillestående tablåer, det er som vi ofte ser den versjonen av henne Rikard forestiller seg. Det forhindrer at filmen trekkes ned av en tung sosialrealisme.
Det er Rikards følsomhet og indre liv som er filmens fremste anliggende, selv om han ikke er lett å komme innpå. Vi må ofte gjette oss til hva han føler og hvor mye han tar innover seg. Det som gjorde Elefantmannen så effektfull, var den sjokkerende kontrasten mellom Merricks brutale utseende og den forfinede sensitiviteten. Rikard har kanskje et svakere nærvær, vi vet ikke alltid hvor vi har ham. Men han er i større grad en del av fellesskapet og et av filmens høydepunkter er hans bursdagsfeiring i omsorgsboligen.
En forutsetning for filmens univers er at spesialeffektene og ikke minst sminken ikke tiltrekker seg feil oppmerksomhet. Fagfolkene Love Larson og Eva von Bahr behersker denne balansegangen perfekt, mimikken og nyansene i Rikards oppblåste ansikt fremstår troverdig. Christian Andren har aldri medvirket i en spillefilm før og han oppnår mye med lite i hovedrollen. Spillet er enkelt, men det er presist og overbevisende.
Nyholm bruker amatører i svært mange roller og det forsterker troverdigheten, i tillegg til at det er befriende å se så mange nye ansikter. Det er bare Johan Kylén som kan gjenkjennes fra tidligere filmer, i rollen som Rikards beste venn.
Filmens fremste styrke er likevel ikke at skuespillet fungerer godt, men måten filmen er utformet på. De av oss som husker kortfilmen Las Palmas vet hvilken original Johannes Nyholm kan være, og her får vi en historie om utenforskap som ikke ligner noen annen.
De to parallelle tilstandene i filmen nærmer seg hverandre gradvis, og i det som kan virke som filmens største innrømmelse overfor konvensjonene, blir Rikard til en ”kjempe” under den nordiske finalen i boule. Men en film om personlig triumf er det ikke, selv om Bjørn Olssons eminente Morricone-inspirerte musikk kan gi inntrykk av det. Nyholms holdning er for tvetydig til det