Første film jeg så av Daniel Espinosa var Babylonsjukan i 2004. Da var han syvogtyve og angrep samfunnets konsumentkrav med sjarmerende bravur. Seks år senere sto han bak braksuksessen Snabba Cash, og nå spiller han altså i Hollywoodligaen, filmens hyperkommersielle førstedivisjon. Der er fallhøyden større og det både skal og må være lettere å bli avslørt på sine mangler.
Visuelt forsøker Life å være en slags Gravity, og den klarer det også, langt på vei, selv om den poetiske kameraføringen og de fantastisk troverdige effektene er vanskelig å matche fullt ut. Men vi får likevel rikelig med eggende bilder av romstasjonselementer i bevegelse, med jorden i bakgrunnen, akkurat slik vi liker det.
Historiemessig forsøker Life å være en moderne Alien. Tittelen Life henviser til en organisme som mannskapet på romstasjonen finner i jordprøver fra Mars. Først er den harmløs og søt, deretter betraktelig mindre av begge. Organismen får etter hvert såpass tydelige Alien-likheter at Life-skaperne burde betale royalties både til manusforfatterne og til etterkommerne av kunstneren H.R. Giger som i sin tid designet den.
Originaliteten i ideen er kompromittert fra første stund. Det betyr ikke at historien er svak. Den er tvert imot spennende og nervepirrende, spesielt er scenen hvor monsteret første gang viser hva det kan, glimrende. Men hvis Alien skal være rettesnor, må det sies at Life har betraktelig svakere karakterer, og ikke minst er samtalene i stille-før-stormen-partiene av filmen patetiske. De ser ut til å være skrevet av noen som ikke bryr seg, eller noen som har lært hvordan man snakker fra film og ikke fra livet selv.
Skuespillet er helt på det jevne. Jake Gyllenhaal har for eksempel ikke riktig noen oppgave utenom å være Jake Gyllenhaal. Hiroyuki Sanada utmerker seg. Filmen er likevel en heftig berg- og dalbane-tur og hvis dere går og ser den, ligger det an til en oppfølger.