Tar du litt burlesk, noe magisk realisme, en krimgåte og sper på med sosiale forskjeller, sitter du igjen med Bruno Dumonts overflødighetshorn av en film.
Regissøren fortsetter med den samme typen bisarr humor han introduserte i miniserien P'tit Quinquin (2014). Der startet det hele med at et drapsoffer ble funnet inne i magen på en ku. I Mysteriet i Slack Bay har personer forsvunnet uten et spor – de har ikke engang etterlatt seg et lik.
Året er 1910, og den fattige familien Brufort plukker skjell for å overleve. Overklassefamilien Van Peteghem ankommer sitt sommerhus inspirert av et egyptisk tempel. På lasset følger en nevrotisk husfrue, en ektemann med pukkelrygg og hans gale søster.
På toppen får du også noe som kan ligne på samfunnskritikk. Å skildre arbeiderklassen med brutalitet og overklassen som en forfinet elite, er en klisjé, og regissøren fremstiller begge negativt gjennom et kaleidoskop av surrealisme og absurde hendelser. Hvem som er mest gærne her, er sannelig ikke godt å si.
Du skjønner raskt at det skjuler seg noe brutalt og ekkelt under overflaten som involverer både kannibalisme og innavl. De to som skal prøve å nøste opp i det hele, er en overvektig politisjef og hans unge assistent. De får en til å tenke på Helan og Halvan ispedd en dose håpløs Hercule Poirot.
Mysteriet i Slack Bay er motvekten til den sofistikerte og elegante franske filmen. Du får mange fantasirike og snodige opptrinn, men filmen er litt vel lang, og det blir for mye galskap. Mange av påfunnene er ikke spesielt morsomme. Etterhvert blir du lei av knirkelyden den overvektige politietterforskeren etterlater seg hver gang han går på stranden.
Filmen er vulgær, smakløs, med mye kroppslig humor, til tider grotesk, og den er ikke for alle. Dette er nok en film du enten liker eller hater, men den er i alle fall et festlig og originalt bidrag til filmmangfoldet på kino.