Den forrige filmen til Mike Mills var en lett omskriving av hvordan hans egen far kom ut av skapet i godt voksen alder. Når han nå vil fortelle sin mors historie, har han gjort det ekstra vanskelig for seg, i hvert fall fra et fortellerståsted.
Det er vanskelig å si hvem sin historie som fortelles i denne uortodokse oppvekstfilmen, men tittelen er talende nok: det er tre viljesterke kvinner som er de drivende aktørene i denne fortellingen, og selv Mills sitt alter ego, 15-åringen Jamie (Lucas Zumann), som introduseres som en mulig hovedperson, lar seg først og fremst definere gjennom dem.
Vi er i Santa Barabara, California, i 1979. Syttitallets motkultur er i ferd med å ebbe ut til fordel for en mer aggressiv punkbevegelse og Jamie befinner seg midt i denne forvirrende overgangen. Hans liberale mor Dorothea (Annette Bening) er et produkt av den seksuelle revolusjonen, men sliter med å forstå den nye tidsånden (”vet de at de ikke kan spille”, spør hun uten ironi under en konsert med et new wave-band).
Når Jamie nesten dør i en farlig lek med noen kompiser, får moren nok av den nye tidens nihilisme. Hun ber derfor de to unge kvinnene Abbie (Greta Gerwig) og Julie (Elle Fanning) om å fungere som rådgivere for sønnen. Det leder til noen kostelige scener som i de fleste andre oppvekstfilmer ville blitt melket for alt de er verd, ikke minst i forhold til sex.
Men Mills har andre planer. Det er ikke Jamies opplevelser som står i sentrum, men hvordan disse kvinnenes bevissthet påvirker ham. Han leser ”Kvinne, kjenn din kropp” og begynner å snakke om kvinners orgasme, noe som gir moren enda flere bekymringer. Jamie, Julie og Abbie er unge, flytende størrelser som driver av gårde med strømmen, mens filmens egentlige hovedperson, moren, står alene på en øy i dette stormfulle havet. Det er både vakkert og trist.
Når Jamie introduserer moren i starten av filmen, er det som en overlevende fra depresjonen på 30-tallet. Når filmen slutter, er hun fortsatt en gåte for ham og oss. Hun er tøff og føyelig, intellektuell og folkelig, nysgjerrig og fordomsfull – kort sagt, hun er formet av alle de brytningene som har preget det tyvende århundret (den amerikanske tittelen er 20th Century Women).
Det er Benings fortjeneste at rollen løftes opp fra denne symbolske funksjonen til en av kinovårens mer interessante kvinneskikkelser. Det er en komplisert rolle å forløse, for hun er ment å være vanskelig å lese, men Bening makter å holde på vår interesse.
Som en allvitende forteller hopper Mills mellom rollefigurene, lar de slippe til med sin fortellerstemme, før han i neste øyeblikk gir oss bruddstykker av selve tidsepoken. Det kan iblant virke desorienterende. Her får vi se Gerald Fords famøse snubling ned en flytrapp, Jimmy Carters dypt pessimistiske tale om rikets tilstand som beredte grunnen for Reagans nyliberale optimisme.
Musikken er en gave for de av oss som ble rebelsk anlagte tenåringer i løpet av 1980-tallet: The Clash, Talking Heads, Suicide, Raincoats er alle med. Jeg vil alltid være svak for filmer som har White man in Hammersmith Palais og In a sentimental mood som sentrale låtvalg. Men summen av alle disse bruddstykkene er ikke så virkningsfullt som jeg skulle ønske.
Mills oppnår sitt mål om at vi skal merke og reflektere over tiden som er gått i disse rollefigurenes liv, ja, noen ganger lykkes han med å få oss til å føle tiden som går når den faktisk utspiller seg på lerretet – en sjelden kvalitet. Men den kalkulerte avstanden til rollegalleriet har sin pris. Noen ganger er ikke Mills sitt eget filmatiske blikk sterkt nok og da savnet jeg Benings tilstedeværelse. Men som oppvekstfilm er dette en av de mest ambisiøse variantene vi vil få se på kino i år.