Min farfar var fangstmann på Svalbard før annen verdenskrig. Da han ble gammel og dement, var det minnene fra overvintringene på Svalbard som levde sterkest i hukommelsen hans. Ishavssuget, kaller mannfolkene i denne filmen det; lengselen og driften etter å reise til ishavet to måneder hvert år. De er mannskap på Norges siste selfangstskute, «Havsel». I filmen følger vi dem på det aller siste toktet, som fant sted i 2015.
Filmen er en «feel-good»-fremstilling av en barsk livsstil preget av kameratskap og hardt arbeid i ugjestmild natur. Vi gis et sjeldent innblikk i en nå utdødd fangstkultur. Etter 200 år med norsk selfangst, sluttet norske myndigheter å subsidiere fangsten i 2015. Nå jakter ingen på sel mer, og i år er skuta «Havsel i Barentshavet for å drive med oljevernberedskap.
Noen vil sikkert vegre seg for å se filmen fordi de vil skåne seg selv fra å se seljakt. Avlivingen er imidlertid filmet på avstand og oppleves ikke som frastøtende. Da er det trolig en annen scene som vil opprøre publikum mer; nemlig skildringen av måten en i mannskapet får sparken på. For landkrabber med trauste jobber, fremstår den brå avskjedigelsen som litt vel ramsalt. Brutal er også scenen der en isbjørn leker med en halvdød selunge. Bildene av rovdyrets dødslek griper som en klo rundt hjertet.
Det største, men underliggende, dramaet i filmen er imidlertid jakten på havisen. Der det før var is, er det nå åpent hav. Dette «såret» i naturen vitner om en høydramatisk miljøendring. Mannskapet på «Havsel» forteller at det i løpet av de ti siste årene har smeltet så mye is, at de nå må reise dobbelt så lenge før de finner den. Det gjør filmen til en viktig vekker og et iskaldt miljøgrøss.
De to regissørene, Trude Berge Ottesen og Gry Elisabeth Mortensen, har vært om bord i «Havsel» i to måneder, og de har dratt inn en imponerende fotofangst. Det flotteste i filmen er alle naturbildene. Det er fascinerende å se på når mannskapet spenstig hopper mellom isflak i drift. Det er også et enestående syn når mektige naturkrefter presser havisen sammen til duvende fjell. Disse bildene føles så levende at man nærmest blir sjøsyk av dem.
Mannskapet består av elleve menn og én kvinne. Regissørene har særlig valgt å fokusere på den patriarkalske skipperen Bjørne som har drevet selfangst i over 40 år, den unge alfahannen Espen som vil videreføre fangsttradisjonen etter sin bestefar, og skårungen Håkon som er på sin første tur. Det skurrer imidlertid litt når skårungen ankommer båten med trillekoffert og sier at han ikke vet hva et oljehyre er. Det er nesten så man lurer på om det er filmskaperne som har invitert unggutten med på turen for å få en «god historie».
Ishavsblod løftes på et hav av vakre bilder, og historien er like godt skrudd sammen som havisen en gang var. Filmen kunne imidlertid med fordel vært klippet ned ca. 15 minutter. Det er med filmskapning som med selfangst; man må «kill some darlings».