Den nakne og harde realismen til de flere ganger prisbelønnede filmbrødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne, fungerer ofte som en oppvekker og en humanistisk vitamininnsprøytning. Der andre vil underholde og være smarte, forsøker Dardenne-brødrene å skildre tingene som de er. De kan kanskje sies å være de belgiske slektningene til filmskapere som britiske Mike Leigh eller Ken Loach, selv om Dardenne-brødrene sjelden eller aldri tar seg bryet med å skildre noe glimt i øyet – et faktum som for øvrig også kan sies å bidra til kvaliteten deres.
Men det er ikke alltid de treffer. Med Kvinne, ukjent, leverer de en til dem å være relativt svak film. Ikke en dårlig film. Men langt fra like god som deres beste. Intensjonen er som alltid god. Verden brenner, Europa slites i filler av debatten om flyktninger eller ikke flyktninger. Hva gjør Dardenne-brødrene?
Jo, de går til grasrota og skildrer en ung, idealistisk lege i Liège. Jenny Davin (godt spilt av Adèle Haenel og den viktigste grunnen til å se filmen) ignorerer en ringeklokke etter kontortid og skjønner senere at det kostet et liv. Jenny var egentlig på vei inn i en god jobb på et fancy legesenter, men ombestemmer seg og blir i stedet værende på den enkle klinikken i forstaden, hvor trygdede, eldre og folk uten papirer kommer. Jenny blir besatt av å finne ut hvem den døde er og hva som skjedde.
Den avskallede Dardenne-stilen kler stoffet godt. Det er endeløse rekker av telefoner, dørtelefoner, stygge rom og oppganger og fortauer, alltid med lyden av omgivelsene godt skrudd opp. Ingen musikk, ingen emosjonelle krykker å støtte seg til. Alt dette er som normalt og vel og bra. Men Jenny blir for god. Hun flytter inn på den vesle legeklinikken sin uten annen synlig grunn enn at historien skal flyte bedre. Hun hjelper til høyre og venstre. Det som blir tydelig er at det belgiske helsevesenet på mange måter ser ut til å fungere bedre enn det norske. Hvilke norske fastleger drar daglig på hjemmebesøk etter kontortid for å skifte bandasjer på diabettessår eller trøste en kreftpasient?
Det som også blir tydelig er at intrigen som Dardenne-brødrene forsøker å spinne blir for trang. Jeg tror ikke på karakterene eller på måten historien utvikler seg på. Både Jenny og andre forstår og innrømmer egne svakheter altfor lett. Men Adèle Haniel er en god skuespiller. Og filmen inviterer til en potensielt interessant diskusjon om man bør slippe unna med mindre skarpt håndverk hvis verket handler om noe veldig viktig. Jeg er ganske, men ikke helt, sikker på at svaret er nei.