Det er vel bare Disney som kan finne på å lage en live action-versjon av en tidligere animasjonsklassiker. Du skal være sikker på din egen ikoniske status for å slippe unna med det. De av oss som husker animasjonsklassikeren og musikalen fra 1991 som denne filmen er basert på, vil naturlig nok være en smule skeptiske. Men regissør Bill Condon, kjent for musikalen Dreamgirls og to filmer i Twilight-sagaen, makter å skape et univers som både er tro mot originalen og samtidig står ganske støtt på egen bein.
Å adaptere historien, opprinnelig et fransk eventyr fra 1700-tallet, er en krevende balansegang. En ung kvinne som forelsker seg i ”mannemonsteret” som holder henne fanget, er kanskje ikke hva vi ønsker at våre døtre skal leve seg for sterkt inn i. Men Condon får uvurderlig drahjelp fra Emma Watson som i hovedrollen er blitt en smart og empatisk tøffing.
Som bokelsker og outsider i den trangsynte franske landsbyen fremstår hun her som en leder for en mer tolerant verden enn en vakker og håpløst romantisk skjønnhet. Hun og Udyret treffer hverandre intellektuelt før romantikken kommer snikende, og Watson kan faktisk synge.
Jeg ble ikke så imponert over ”the gay moment” som alle snakker om på sosiale medier. Det er vel heller snakk om en mer løssluppen holdning hos regissør Condon som gir oss enkelte overskridende og tvetydige innslag. Filmen følger originalen ganske slavisk, det er ikke noe grunnleggende nytt som tilføres relasjonen mellom Skjønnheten og Udyret.
Det som er annerledes er fraværet av animasjon. Det gjør tonen mer alvorlig og den elleville humoren mindre dominerende. De eventyrlige innslagene, som snakkende tekanner og temperamentsfulle møbler, er så dyktig utformet at samspillet med Watson stort sett glir helt uanstrengt.
Mye står og faller på Udyrets fremtoning, som her har samme nobelheten som Elefantmannen, men sterke, maskuline trekk som skal minne oss om at det skjuler seg en vakker prins bak pelsen. Når han omsider viser seg, når hans forbannelse opphører, mister vi fort interessen.
Dan Stevens fra Downton Abbey er akkurat så ren og pen som Disneyprinser skal være, men Condon gir ham ikke mye tid, vel vitende om at vårt eventyr nå er ute. Det oppleves kanskje som sløseri med talent når klasseskuespillere som Ian McKellen kun får vise seg i et par minutter til slutt. Men i denne filmen er effektmakerne like store stjerner som skuespillerne, og anført av Condon gir de oss et overdådig fyrverkeri i samme ånden som Disney-klassikerne fra gamle dager.
Noen ganger tar Condons campe sensibilitet overhånd, som om han aldri kunne få nok av Snøhvit og de syv små dverger som barn og bare pøser på. Men det er da Watson som en sann heltinne skjærer gjennom drømmetåken og redder filmen.