Ylva surrer rundt i Frognerparken sammen med Tshawe Baqwa fra Madcon og spiser sushi på restaurant. Den veslevoksne Oslo-frøkenen drar på besøk til sine besteforeldre i Nord-Norge for å lære seg å skjære torsketunger.
– Tungeskjæring er ikke barnearbeid, det er mer som en hobby, sier Ylva før hun setter seg på flyet. Som mange bybarn har hun et glamorisert syn på livet på landet. Tungeskjæring har i alle år vært utført av barn og er fortsatt viktig for rekruttering av fremtidens fiskere.
Tungeskjærerne handler om at livet er mer enn lek, om å gi barn ansvar, og at maten vi spiser en gang har vært levende. Filmen burde nok problematisert barnearbeidet mer enn den gjør, og forsøket på å skape en konflikt mellom by og land er klisjéfylt og enkelt.
Det er også en dokumentarfilm myntet på barn. Hvor sannsynlig det er at barn går og ser en slik film på kino, får tiden vise. Filmen henvender seg til målgruppen i et enkelt og direkte filmspråk med noen korte tilbakeblikk på fiskerihistorien. Jeg tror absolutt at barn kan ha stor glede av å se den - kanskje enda mer enn voksne.
Ylva er et naturtalent foran kamera. Nordpå møter hun Tobias, som har skåret tunger siden han var seks. Han er en karismatisk og snusfornuftig sjarmør som sørger for mye av latteren og humoren i filmen.
De dype samtalestundene mellom Ylva og Tobias får en til å lure på hvor mye som er konstruert. I det øyeblikk man setter opp et kamera påvirkes de som er foran kamera. Hva er tilgjort og hva er ekte? Det er dokumentarfilmens dillemma.
Tungeskjærerne er en underholdende titt inn i barnesinnets rike. De to hovedpersonene byr på seg selv slik bare barn kan. Det er morsomt og søtt, men ikke noe mer.