Grunnen til at King Kong kan gjenbrukes i film etter film har noe å gjøre med at den store apen dypest sett er en sørgesang over det moderne menneskets naturforståelse. Ignoransen og egoismen vår er så skamløs at de må skildres ufiltrert som i King Kong-filmene, eller i Avatar eller Jurassic Park, for at skal klare å kjenne på den kollektive smerten. Budskapet, som er pakket inn i to timer med heidundrende action, er: Vi mennesker respekterer ikke jorda, og når vi støter på noe som utfordrer tankemåten vår, dreper vi det.
Det mest fascinerende med Kong har allltid vært at han er utstyrt med et komplekst følelsesregister. I originalen fra 1933 møter vi en forelsket Kong som skildres som en yngling som ikke forstår hvilke følelser som begynner å våkne i ham. I 1976-versjonen går det så langt at Jessica Lange må si: «Come on, Kong, forget about me. This is never gonna work, dont you see?» Peter Jacksons Kong er den fineste av dem alle, en sann melankoliker, plaget og lengtende.
Den nye Kong tilfører lite nytt på emosjonsfronten, men til gjengjeld er han fordømt stor. Og menneskene, spesielt Samuel L. Jackson, er slemmere enn noen sinne. Foruten Jackson, fins det en rekke gromme skuespillere i rollene.
John Goodman fører sitt team inn i løvens hule på gale premisser. John C. Reilly er en slags Robinson Crusoe. Brie Larson gjør en god figur, men er nok likevel først og fremst med fordi Kong skal knytte seg til noen som kan forankre historien i trygge heterofile former, (mon tro om vi i vår levetid får oppleve en homofil Kong?) og Tom Hiddleston er for en gangs skyld en kjernekar.
Historien er smart nok lagt til kjølvannet av Vietnamkrigen i 1973. Våpnene er mer sjarmerende enn dagens og kommunikasjonsproblemene lettere å omgå. Historien bygger videre på ideen om en øy hvor faunaen er opprinnelig og urørt, men tilfører en maktbalanse mellom Kong og noen virkelig ufyselige undergrunnsvesener som etter hvert får kjørt seg nokså ettertrykkelig. Action-scenene er fantastiske og bunnsolide på en måte som gir grunn til optimisme når det gjelder den planlagte Godzilla vs Kong i 2020.
1933-filmen inneholder naturligvis åpenbart rasistiske elementer, sett med dagens øyne, men det som forundrer meg er at det stadig fortsetter å være den hvite, blonde kvinnen som vekker Kongs interesse. Det neste hundreåret bør utforske nye Kong-veier, ikke bare for den politiske korrekthetens skyld, men for variasjon i fortellermønsteret.