Det er ironisk, men ikke morsomt: her kommer en iransk filmskaper med en mesterlig film om kvinners utsatte stilling i det iranske samfunnet, men får problemer med å slippe inn i USA for å hente sin velfortjente Oscar fordi det praktiseres innreiseforbud for muslimer fra spesielt kvinneundertrykkende land. Men det totalitæres paradokser er ikke noe nytt for Asghar Farhadi. Det har på mange måter formet hans generasjon iranske filmskapere til å finne subtile måter å omgå forbud på.
Åpningssekvensen i En handelsreisende er en oppvisning i denne tilnærmingen. Vi befinner oss på en intimscene i dagens Teheran der Arthur Millers En handelsreisendes død iscenesettes. For at den prostituerte som hovedpersonen Willy Loman oppsøker skal slippe unna sensuren, har de utstyrt henne med rød regnfrakk istedenfor nattkjole. Det skaper mye intern latter blant skuespillerne, men også frustrasjon hos hun som skal spille den prostituerte. Til slutt stormer hun ut av generalprøven.
Dette er et sjeldent komisk øyeblikk i en film som langsomt beveger seg mot tragedien. Ekteparet Emad (Shahab Hosseini) og Rana (Taraneh Alidoosti) spiller Loman og hustruen i teaterstykket, men skal snart bli overveldet av et større drama privat. Det starter når de må flytte til en midlertidig leilighet fordi deres egen slår sprekker. En dag, mens Rana står i dusjen, lar hun døren stå åpen når hun tror Emad er på vei opp trappen. Resultatet er at hun blir overfalt av en fremmed.
Etterspillet utvikler seg snart til en typisk iransk affære: Rana vil ikke anmelde overgrepet, hun kan knapt snakke om det. Som naboen formulerer det: du lot jo døren stå åpen, og folk kan fort begynne å snakke. Emad er en liberal mann etter iransk målestokk, men snart får usikkerheten og hevntanker et sterkt grep om ham. Ved å gjøre saken til et anliggende mellom ham selv og gjerningsmannen, med Rana som et stadig mer passivt offer på sidelinjen, fordypes de sprekkene som på symbolsk vis rokker ved deres verden i starten av filmen.
Som så mange ganger før er det ikke nødvendigvis hva Farhadi viser som skaper størst dramatisk effekt, men hva han unnlater å vise. Det hører med til historien at leiligheten de låner har tilhørt en prostituert, og hun skal innta en sentral rolle i filmen – selv om vi aldri får se henne. Vi får heller aldri se overgrepet, men er isteden hos Emad når han finner ut av det. Det er hans voksende paranoia vi gradvis smittes av når han begynner å jakte på den skyldige. Når vi til slutt blir stilt ansikt til ansikt med overgriperen, tar dramaet en ny vending som er verd hele filmen alene.
Hosseini og Alidoosti fortolker ekteparet med fabelaktig nyansert kontroll, Farhadi har instruert dem i så mange filmer at de kjenner dette underspilte filmuniverset ut og inn. Men det er Farid Sajjadi Hosseinis skildring av overgriperen som stjeler filmens siste halvtime.
Det er et eksepsjonelt humant portrett som fordyper vår innsikt i hvordan et samfunn tar skade av segregeringen og umyndiggjøringen av kvinner. Samtidig er ikke filmen så spesifikk iransk at den utelukker vår identifikasjon. Trangen til hevn har vært et drivende element i mange vestlige filmer. Det er bare sjelden det problematiseres med samme følsomhet og klarsyn som her.