En ung jente er fanget mellom to kulturer. På den ene siden står familien med gamle og sterke tradisjoner. På den andre siden frister det moderne samfunnet. Handlingen i Sameblod er satt til Sverige på 30-tallet, men dessverre er problemstillingen like relevant i 2017.
Regissør Kernell har laget en viktig og relevant film, men tema alene gjør ikke nødvendigvis en film god. Heldigvis har hun et godt blikk for detaljer, og hun skyr sentimentale virkemidler. Det gjør Sameblod til en sterk oppvekstskildring.
Det hadde vært enkelt å fremstille samene som ofrene i historien. Kernells film er mer nyansert. Hun rosemaler ikke den samiske kulturen, og hun glorifiserer heller ikke den svenske.
Vi som husker TV-serien Ante (1975) fikk vite at det var helt normalt å ta samiske barn fra foreldre og sende dem på internatskole. Det samme skjer med søstrene Elle Marja (Lene Cecilia Sparrok) og Njenna (Mia Erika Sparrok) i Sameblod
Filmen starter i nåtiden. En eldre kvinne kommer til en samisk begravelse, men nekter å snakke samisk. Så følger tilbakeblikket.
Dette grepet gjør at Sameblod ikke fokuserer på hva som kommer til å skje, men hvorfor det skjedde. Dermed får filmen en flat spenningskurve og litt lite intensitet. Det er få overraskelser. Du vet utfallet. Filmen velger heller å gå i dybden på hvorfor Elle Marja føler at hun må snu ryggen til hele sin identitet.
Det som utfolder seg er en historie om rasisme og rasebiologisk renhet. Samer er ikke som oss. De lukter, de er uintelligente, de er annenrangs borgere. Den storslåtte og vakre naturen står i sterk kontrast til den brutale behandlingen elevene får.
Kernell graver i problemstillingen hva det gjør med et ungt menneskes selvfølelse å stå på utsiden og bli sett ned på. For Elle Marja blir det svenske samfunnet den hellige gral hun ikke får ta del i. Hun får streng beskjed om at hun ikke hører hjemme.
Å skape seg en helt ny identitet, er ikke et lett valg å ta. Det er ikke enkelt for filmens hovedperson, og det er ikke lett for de som er fanget mellom to kulturer i dag.
Sameblod har sine fortellermessige svakheter, men filmen bæres av skuespiller Lene Cecilia Sparrok. Hun har en unik tilstedeværelse og innlevelse.
Elle Marjas lengsel oser av smerte, og Sparrok gjør henne til et levende menneske. Hun er et naturtalent.
Kernell har laget en ettertenksom film og en god og engasjerende oppveksskildring.