For en hedning som meg er Silence en kompleks film å forholde seg til. Den forteller en historie jeg ikke kjenner fra før og som jeg merker at jeg berikes av å vite noe om. Men filmen står og faller på at jeg klarer å leve meg inn i to jesuittpresters dilemmaer i kampen for å kristne Japan på midten av 1600-tallet. Der kommer jeg til kort.
Scorseses iherdige forsøk på å vekke min sympati for de stakkars prestene faller til jorden. Hele filmen gjennom ligger min sympati hos japanerne. Jeg sitter og håper at prestene skal kjeppjages. Og hverken Andrew Garfield eller Adam Driver fungerer som jesuittprester for meg. Begge er for mye lettvektere som skuespillere. Jeg tror ikke på dem.
For Garfields vedkommende blir det dessuten for mye å se ham i nok en religiøst enfoldig rolle, bare måneder etter at han i Hacksaw Ridge spilte adventisten Desmond Doss som til tross for sin pasifisme gikk i krigen mot Japan under andre verdenskrig. Garfield har en sår røst som egner seg til religiøst betonede fortellerstemmer, og et smil så fullt av smerte at deler av hans indre kamp med sin skaper kan skildres uten dialog, men det holder ikke i to timer og førti minutter. Driver har enda for mye av kjappheten i Girls i seg, samt Kylo Ren fra Star Wars, til at jeg klarer overgangen til lidende prest.
Scorsese er fortsatt en av verdens beste filmskapere, men for meg er han mer på hjemmebane når han skildrer samtiden sin og de miljøene han kjenner, det vil si urbane USA, mafia, penger, overskridelser og psykopater, og for mye på bortebane når han hengir seg til religiøse grublerier.
Visuelt er Silence likevel storslagen. Tidskoloritt, landskaper, samt fokuset på pittoresk voldsutøvelse er umiskjennelig Scorsesesk, men han klarer altså å rote bort en nokså fantastisk historie og gjøre den forutsigbar og til tider nesten kjedelig, mye takket være valg av skuespillere.
Liam Neeson spiller en slags Kurtz-figur i en parallell til Joseph Conrads Mørkets hjerte, og filmen er basert på en roman av Shusaku Endo. Den er filmatisert et par ganger før og jeg får lyst til å se de andre filmene. Det er da noe. Det er dessuten tilfredsstillende å se at den kristne misjoneringen møtte sin overmann i Japan. Som om vi hadde noe å lære dem. De satte foten ned og det oppleves som helt korrekt gjort.