Det rareste med dokumentaren Barndom er at det aldri fortelles eksplisitt hvorfor en gjeng seksåringer fremdeles går i barnehage istedenfor på skole.
Idylliske Aurora Steinerbarnehage på Nesodden ser ut som småbruket til Emil i Lønneberget, og her er det som om tiden har stått stille. For mens resten av landet innførte skolestart for seksåringer i 1997, kan man lese på nettsiden til Aurora Steinerbarnehage at «Vi har plass til barn i alderen 1–7 år. 1. klasse har sitt første skoleår lokalisert i steinerbarnehagene.»
For alle oss som ikke er innforstått med steinerpedagogikk og interne rutiner for lokalisering, hadde det hjulpet med en tekstplakat eller to som kunne plassere denne unike barnehagen i en kontekst. Filmen innledes riktignok med noen få, poetisk formulerte tekstplakater. Ellers serveres ingen statistikk, forskning eller intervjuer. Det er heller ingen fortellerstemme i filmen. Det vi får, er et kamera som er «flue på veggen» og som filmer barn og ansatte gjennom ett år med lek og læring.
Barndom blir dermed et bedre portrett av denne ene, spesielle barnehagen enn en generell situasjonsbeskrivelse av hvordan det er å gå i barnehage i Norge anno 2017.
Det er særlig disse store barna i «Seksårsklubben» vi følger gjennom deres siste år i barnehagen. Lærer Kristofer tar seks- og syvåringene med på mange turer i skogen. Som barnehageverdens svar på Snåsamannen lager Kristofer eventyrlige opplevelser for barna i hverdagen. De får spikke med kniv, og de høvler på stokker som skal bli til stylter. De løfter opp sprell levende stålormer i skogen og koser med nyklekkede kyllinger i barnehagen.
Barnehagen ligger idyllisk til ved skogkanten, og her har de både hønsegård, rugekasse til småfugler og trygge, supertilgjengelige voksne som aldri bruker utestemme.
Regissør Margreth Olins egne barn har tidligere gått i denne barnehagen. I et intervju i Dagsavisen fortalte Olin at hun arbeidet i mange år med å finne en barnehage der hun kunne få tillatelse fra alle involverte til å filme. «I utgangspunktet var det ikke et poeng for meg å finne en steinerbarnehage, eller løfte frem steiner-pedagogikken. (… ) Men jeg var avhengig av å finne en barnehage der det var rom for frilek!» sa Olin til Dagsavisen.
Filmen er på sitt beste nettopp når den viser barna i fri lek og utfoldelse. En av landets dyktigste filmfotografer, Øystein Mamen (Mannen fra Snåsa og De andre), bidrar betydelig til å gjøre Barndom interessant. Hans vakre bilder av barn på oppdagelsesferd i naturen berører mest i filmen. Mamen har et særdeles godt blikk for hvilke uttrykksfulle, små ansikter han bør vri linsen mot.
Det er en fryd å observere de søte barna når de krangler eller koser med hverandre, og når gullkorn triller ut av dem. Hvem hadde trodd at en diskusjon mellom to småjenter om forskjellen mellom et tre og en gren kunne være så underholdende?
Barndom er et nydelig portrett av hvor eventyrlige våre første leveår kan være i all sin enkelhet, men filmen er mer egnet til å minne oss på dét enn egentlig å fortelle oss noe nytt.