Etter at Michael Haneke lot Isabelle Hupperts rollefigur gå til sengs med egen mor i Pianolærerinnen (2001), trodde jeg at hun hadde sparket inn de fleste dører. Det forberedte meg likevel ikke på Paul Verhoevens utspekulerte sjangerlek, Elle, som tar Huppert til steder jeg tviler på hun har vært før som skuespiller.
Filmen åpner med en brå og brutal voldtekt. Michéle (Huppert) blir overfalt i sitt eget hjem og det er like mye måten det skildres på som selve handlingen som sjokkerer. Hennes katt betrakter det som skjer ganske dovent, uten moralske innvendinger, og selv tar hun det urovekkende pent.
Michéle er åpenbart en uvanlig kvinne. Hun driver til daglig et spillselskap som produserer voldelige spill for unge menn, og klandrer ofte sine mannlige medarbeidere for ikke å ta volden helt ut. Voldtekten går naturligvis inn på henne, men Michéle har også andre ting som opptar henne. Blant annet har hennes far, en massemorder som har sittet fengslet i flere tiår, søkt om å få slippe ut. Det gjenoppvekker traumatiske minner fra oppveksten og hun lurer på om nyhetsfokuset på faren kan ha sammenheng med voldtekten.
Verhoeven forsøkte opprinnelig å få en amerikansk stjerne til hovedrollen. Men han konkluderte med at ingen amerikanske skuespillerinner ”vil spille i en så amoralsk film”. Filmen er basert på romanen Oh, av Phillippe Dijan, som også skrev Betty Blue – en film med sexscener som rødmer av uskyld ved siden av Elle.
Verhoeven har ofte vært en problematisk filmskaper, men sjelden kjedelig. I filmer som Showgirls og Starship Troopers har han vekslet mellom satire og troskap mot sjangerkonvensjonene, uten å være helt klar på grenseovergangene. Også denne gangen overlater han til oss å finne ut av det.
Elle er både en krimfortelling, en psykologisk thriller og et tilskudd til rape/revenge-sjangeren, bortsett fra at offeret ikke nødvendigvis er oppsatt på å finne gjerningsmannen og innleder isteden en helt spesiell lek med ham. Det gjør henne til en handlende kvinne som nekter å la seg definere som et offer, men leder oss ut i enda mer uoversiktlig farvann.
Michéle behandler venner og kolleger som brikker i et spill, hun vet hva de vil foreta seg før de vet det selv, og slår dem ut med en viss sadistisk nytelse. Mye av dette er morsomt, særlig når det serveres med sylskarpe replikker og Hupperts hemmelighetsfulle smil.
Under en middagsscene løfter Verhoeven satiren til fryktinngytende nivå og lar en rekke franske stereotyper få gjennomgå. Og det er Huppert som svinger pisken med størst lyst. Mye av rollens integritet ligger der – i humoren hun betrakter både omgivelsene og sin egen elendighet med. Det er som om hun på den måten oppnår kontroll med sin egen skjebne, og i en scene ser vi at voldsmannen blir nøytralisert av denne mangelen på frykt.
Hvem Michéle egentlig er, besvares selvsagt aldri, da ville vi ikke vært så fascinert av henne. Verhoeven og Huppert har gitt oss en gåte det ikke finnes noe svar på, og etter hvert innser vi det. Det er det imidlertid ingen grunn til å bli skuffet over. Det er fullt mulig å la seg forføre av denne merkelige konstruksjonen, stykkevis og delt. Men det er ingen film for sarte sjeler.