Det er en uforglemmelig scene i Hjertestart der Kjetil (Kristoffer Joner) forsøker å lufte muligheten overfor et offentlig hjelpeapparat at han ikke er skikket til å fungere som pappaen til seksåringen Daniel (Kristoffer Bech). Han og moren (Ellen Dorrit Petersen), som nettopp døde i en ulykke, adopterte gutten fra Colombia, og det var egentlig hennes prosjekt, som han kaller det.
Vi vet at noen foreldre aldri burde fått ansvar for barn, og ikke har tid til dem, men det er ikke noe vi snakker om. Reaksjonen på hans åpenhet blir derfor møtt med vantro. Men alvoret har akkurat gått opp for Kjetil, som de siste årene har pendlet til og fra Nordsjøen mens kona holdt fortet hjemme.
Han nærer ingen sterke følelser for gutten han nå har ansvaret for alene, og leter etter en vei ut. Som i et siste desperat sjansespill tar han med Daniel tilbake til Bogotá, for å spore opp den biologiske moren som forlot ham da han bare var en baby.
Helt fra starten er det klart at vi er i trygge hender. Arild Andresen har gjennom filmer som Kompani Orheim og Keepern fra Liverpool vokst til en filmskaper av internasjonalt format. Her turnerer han en flerspråklig miks av klasseskuespillere og såkalte amatører med sikkerhet og sensitivitet.
Samspillet mellom Joner og vesle Bech er noe av det beste jeg har sett mellom en voksen skuespiller og et barn, det er en dynamikk i konfliktene mellom dem som har troverdig dramatisk kraft.
Ethvert barn vil merke om du ikke elsker det, selv om du er aldri så flink til å skjule det, og Daniels reaksjon er forbilledlig porsjonert ut i små effektive doser av Bech og Andresens personinstruksjon, samt et manus som er befriende fritt for kloke replikker om hvordan forhold mellom barn og voksne skal være.
Andresen, som har utviklet manuset sammen med Jorge Camacho og Hilde Jægtnes, går modig inn i tabubelagte områder av mannens psyke, og vi får kjenne på hvor vondt utilstrekkeligheten gjør.
Joner er en perfekt skuespiller for den typen ambivalens Kjetil er ment å uttrykke. Ingen kan bevege seg så hurtig og overbevisende mellom polene på et følelsesregister.
Joner forsvarer rollefigurens egoisme og selvforakt så godt at vi kan forstå den, selv om den er ubehagelig. Som en motvekt til denne nordiske kjøligheten tilfører den colombianske familien Kjetil og Daniel kommer i kontakt med en etterlengtet varme. Både Marlon Moreno og Patricia Castaneda er etablerte navn i latinamerikansk film, og det skapes en forventning om at Daniels reise kanskje vil ende der.
Størstedelen av filmen er skutt i Bogotá som med David Katznelsons foto fremstår i et langt mer forsonende og varmt lys enn hva vi er vant til på film. Dette er en av de mindre viktige, men likevel interessante poengene i filmen: at det utrygge, voldelige Colombia kan være omfavnende og vise kjærlighet på en måte som det trygge, sosialdemokratiske Norge ikke evner like godt.
Slutten er kanskje litt for åpenbar for min smak, den hadde vært mer spennende om Andresen hadde gitt oss en støkk. Men også slutten kan forstås på flere måter. Den er ikke nødvendigvis forløsende.