Gutt møter jente, jente møter gutt. De liker hverandre ikke, men faller likevel. Historien i La la land er akkurat like klisjéfylt som en hvilken som helst musikal fra Hollywoods storhetstid. Likevel fremstår filmen som forfriskende, vidunderlig, livsalig og herlig original.
Dersom du tilfeldigvis har unnlat å fortelle din kinopartner at dere skal se en romantisk musikal, kan du risikere noen stygge blikk fra sidemannen i starten. Filmen starter nemlig med et helt fabelaktig, storslått og klassisk sang- og dansenummer på en overfylt motorvei i Los Angeles. Scenen er full av overskudd og koreografert som et klassisk shownummer.
De musikalske elementene endrer tone underveis i filmen. Med unntak av en forferdelig versjon av Ahas Take on me, er det de vare jazztonene som kjennetegner soundtracket. Selv om Take on me radbrekkes musikalsk, har innslaget høy komisk verdi.
En av årsakene til at noen har problemer med musikalen, er nettopp umotiverte innslag av sang og dans. Dessverre er musikalen også en sjanger man ikke lenger tar på alvor. Med et par hederlige unntak, som Baz Luhrmanns Moulin Rouge! (2001), er musikalnumrene blitt redusert til innslag i Disneys barnefilmer. For en som med glede setter seg ned for å se Sound of Music (1965) for ørtende gang, er det en trist utvikling.
Åpningssekvensen setter tonen i La La Land, men heldigvis makter regissør Damien Chazelle å fornye en av filmens mest klisjéfylte sjangre. Filmen er en over-the-top fargesprakende hyllest til sang og dans som sender tankene til Jacques Demys Paraplyene i Cherbourg (1964) og dens jazzinspirerte koreografi. La La Land har overskudd, humor og du dras bort fra virkeligheten og inn i fantasien og filmens forførende magi.
Derfor er La La Land en ren nytelse med sine vakre farger, nydelige koreografi og spennende kameravinkler. Magien er tilbake, og ikke minst er kjemien mellom Ryan Gosling og Emma Stone på plass. Det gnistrer. De kler hverandre også når tristessen smyger seg inn i forholdet.
City of stars Are you shining just for me? City of stars You never shined so brightly
Sitatet er hentet fra en av de melankolske jazzlåtene som fremføres i filmen. Hollywood elsker Hollywood. Det er et faktum. Det er byen som skaper talenter, og det er byen som knuser drømmer.
Hollywoods kjærlighetserklæring og tematisering av seg selv har resultert i mye god underholdning. Fra krim i Sunset Boulevard (1950) via satire i The Player (1992) til nostalgi i The Artist (2011).
Referansepunktet i Chazelles musikal heller mer i retning av Singin’ in the Rains (1952) fargerike dansenummer. At La La Land stakk av med syv priser under årets Golden Globe-utdeling og er nominert til 14 Oscars, er ikke overraskende.
La La land er ikke bare en hyllest, men også en vemodig, sart og romantisk pastisj over Hollywoods storhetstid. Det er en kjærlighetserklæring til en sjanger og en stilart. Heldigvis kjøres ikke kjærligheten gjennom den postmodernistiske kvernen som ser alt med ironisk distanserte briller. Filmet i Cinemascope etterligner den stilen, men gjør den til sin egen og tilfører dermed så mye mer.
Filmen greier å gi et forfriskende blikk på en kjærlighetshistorie vi har sett mange ganger. Det er mye takket være Gosling og Stone som uttrykksfullt spiller Sebastian og Mia med ung naivitet, håpefulle drømmerier og bittersøt melankoli.
Chazelles La La Land er kanskje ikke spesielt dyp, men den er et solid stykke sofistikert og magisk retroglamour. Selv om du egentlig ikke liker musikaler, skal det mye til ikke å bli sjarmert. Dette er en film du blir glad av, samtidig som den gjør deg litt melankolsk.