I et intervju med The Guardian sammenligner Romanias mest profilerte filmskaper gjennom de ti siste årene, Cristian Mungiu, landet sitt med en synkende båt.
Hvis man som passasjer oppdager en lekkasje, kan man kanskje klare å få barnet sitt vekk fra båten, sier han. Det kan på sikt redde barnet, men ikke båten. Dersom båten også skal reddes, kreves en dyp kollektiv endring.
Etter å ha sett Den store prøven, blir man ikke nødvendigvis mer optimistisk anlagt på Romanias vegne.
Korrupsjonen virker på alle samfunnsnivåer og infiltrerer også de som hadde sett for seg at deres liv skulle være ubesudlet.
En middelaldrende lege (Adrian Titieni) ønsker at datteren (Maria-Victoria Dragus), en toppelev, skal slippe unna Romanias skakkjørte systemer og studere i London.
Men kvelden før første avgangseksamen blir hun overfalt og gjør det dermed mindre bra enn hun ellers ville ha gjort. En rekke skjebnesvangre mekanismer settes i gang.
En lokal politisk pamp slippes foran i operasjonskøen mot løfte om triksing med eksamensresultatet. Lærere blandes inn og det baller på seg.
Det er sobert og nakent fortalt, og først og fremst er det befriende uforutsigbart. Det er det som gjør Mungius filmer så forfriskende. Utfallet er uvisst, neste scene alltid et åpent landskap.
Legens kone holder seg i leiligheten og historien forklarer ikke om hun er lammet av angst eller om det er mer generell apati – et slags bilde på samfunnet selv.
Rumenske filmskapere er ikke alene om å bearbeide den mentale og materialistiske arven fra den kommunistiske perioden, men de er blant de mest presise.
Foruten Mungius tidligere filmer har særlig Cristi Piuis Lazarescus død (2005) gjort varig inntrykk på meg med sitt langsomme portrett av en eldre mann som sendes fra sykehus til sykehus til han dør.
Både Mungiu og Piuis opererer til sine tider med en temmelig bitende poetisk realisme, selv om Mungiu også kan være morsom, som for eksempel i den nokså kostelige Fortellinger fra gullalderen (2009) hvor han i en av historiene, forteller om hvordan en landsby en gang på 80-tallet satte himmel og jord i bevegelse i tilfelle en offisiell kortesje av prominente Ceausescu-lojale partifolk med besøk fra utlandet skulle kjøre forbi.
Det Mungiu mellom linjene skildrer i filmene sine, er hvordan menneskene fortsatt, mange år etter kommunismens fall, forsøker å klare seg i et system som sliter med følgesykdommene etter sjokket av staten som forsvant og ble erstattet av en ny man heller ikke kan stole på.
Med Trump-leninismen som befester seg i disse dager, kan vi muligens forvente å se filmer som dette fra USA om 30–40 år.