Du vet at du ser en lavbudsjettsfilm når det som høres ut som en festlig fyllekule, blir gjenfortalt med slappe replikker i stedet for å bli filmet og klippet sammen til en heftig scene. Enda verre enn at publikum snytes for dette visuelle klimakset, er det at hele filmen er fattig på smarte ideer.
Det norske hus gir ikke publikum et eneste nytt perspektiv på Norge, norsk asylpolitikk eller asylsøkere. Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor noen skal se denne filmen.
Ifølge reklamen for filmen er hovedpersonen Ramin «en resurssterk mann fra Midtøsten, som kommer syklende over grensen til Norge.» Problemet er at Ramin ikke fremstilles som spesielt evnerik i filmen, men som en storøyd tusseladd med kun ett ansiktsuttrykk.
Når Ramin får utdelt en ostehøvel og en tube blå Swix med beskjed om at disse tingene er del av startpakken han må ha for å bli integrert i Norge, reagerer han med å prøve ostehøvelen som barberhøvel og skismurningen som deodorant. I 2017 fremstår ikke det som spesielt nyskapende humor.
Scenene er kjedelig filmet og klippet, men hovedproblemet er altså manus. Det norske hus er konstruert rundt en slags underforstått humor om at Norge er et mye rarere land enn alle andre land. Regissør og manusforfatter Jan Vardøen klarer imidlertid aldri å gjøre de særnorske tingene morsomme, eller Ramins historie gripende.
Jan Vardøen er en selvlært filmskaper som har laget tre spillefilmer på fire år. Det er imponerende isolert sett, og hans forrige film Høst (2015) var en ganske fornøyelig og velspilt dramakomedie.
Høsten 2015 jobbet også Vardøen frivillig med å samlet inn mat og klær til flyktninger i Oslo. Det er derfor ingen tvil om at filmen er laget med hjertet, men dessverre blir sluttproduktet bare dumt.
Tidlig i denne filmen glir en slags Titanic-referanse forbi på lerretet, og i likhet med det britiske passasjerskipet tar det ikke lang tid før Det norske hus synker som en skraphaug av metall.