De fleste biografiske skildringer av forholdet mellom tidligere amerikansk president John F. Kennedy (JFK) og hans kone Jackie Bouvier har vært formet av sistnevntes egen aktive historieskriving. Den startet så smått da de flyttet inn i Det hvite hus i 1961.
Da presidenten ble myrdet to år senere, skulle hun ramme inn hans ettermæle på måter som fortsatt er gjenstand for debatt og spekulasjoner.
Det er denne rollen som museumsvokter regissør Pablo Larrain er mest opptatt av i Jackie. Det som skiller denne filmen fra andre portretter av Jackie Kennedy er den chilenske regissørens latinamerikanske temperament, hans blikk for det nesten makabre i «dødskulten» Jackie skulle være med å iscenesette.
Her er det ingen spekulasjoner om hvem som myrdet JFK, selv om Jackie Kennedys opplevelser fra den fatale bilkortesjen i Dallas dukker opp flere ganger.
Filmen starter kort tid etter attentatet. En journalist ankommer Kennedy-klanens hovedsete i Hyanis Port for å intervjue verdens mest kjente enke.
Det skulle bli en av mediehistoriens mest effektive mytedannelser, der Jackie Kennedy insisterte på å redigere intervjuet (om vi skal tro filmen) og introduserte verden for den romantiske forestillingen om Kennedy-æraen i Det hvite hus som et glamorøst Camelot.
«Du kan selvsagt ikke sitere meg på det», er replikken hun oftest lirer av seg, før hun tenner en sigarett og understreker at hun ikke røyker.
Natalie Portman balanserer farlig nær karikaturen når hun gjenskaper Jackies eiendommelige aksent og sky væremåte. Det er ingen liten prestasjon å skape et overbevisende karakterportrett av noe så oppstyltet.
Hvor famlende hun er i de første intervjuene, formidlet gjennom arkivopptak, er nesten komisk. Det tilfører henne imidlertid en sårbarhet som er avgjørende for filmen.
Denne underlige balansegangen mellom usikkerhet og stålvilje, mellom å være perfekt overklasseprinsesse og nidkjær vokter av familiens rykte, bidrar til å gi filmen sin fragmenterte form. Det er ingen lineær fortelling, vi veksler mellom før, under og etter skuddene i Dallas, og vi blir gradvis dratt inn i Jackies emosjonelle unntakstilstand.
På et tidspunkt gir hun uttrykk for at hun har mistet oversikten over hva som er virkelig og hva som er performance, og det er i denne tilstanden at Portman og Larrain er på sitt beste.
Larrains blikk utenfra på et ikonisk øyeblikk i USAs historie er mindre høytidelig enn hva vi kunne forvente i en Hollywoodfilm. Han lar de små, ambivalente øyeblikkene som ikke passer inn i opphøyd fortelling, få sentral plass.
Når historien bak Camelot-referansen nøstes opp, gjør Larrain det med humor. Det var et PR-stunt, erkjenner Jackie. Men folket trenger symboler.
Heldigvis har Larrain plassert John Hurt i rollen som hennes prest. Han ser ofte skjevt på henne, slik bare Hurt kunne det (før han nylig døde) og vi tenker det han tenker: Hun tror at hun er kongelig.