Da Danny Boyles filmversjon av Irvine Welsh sin roman Trainspotting kom på kino i 1996, opplevde de av oss som var unge og påvirkelige det som et populærkulturelt jordskjelv. Filmen slo meg over ende med sin energi og livsbejaende nihilisme. Det var som om filmen viste en siste trassig finger til Thatcher-epoken før Labour temmet motkulturen og pakket den inn i merkevaren ”Cool Britannia”.
Den fremste grunnen til at det nå kommer en oppfølger er originalens kommersielle suksess. Hvorfor det har tatt over 20 år skyldes filmens opphøyde status i 90-tallets britiske kulturkanon, og filmskapernes visshet om at en likegyldig oppfølger vil bli tatt særdeles ille opp av fansen. Jeg kan derfor berolige med at Trainspotting 2 (heretter kalt T2) ikke gjør skam på eneren. Men den er heller ikke så mye mer enn en god film, og derfor et stykke unna originalens epokegjørende kvaliteter.
Det som gjenforener gjengen fra Edinburghs slitne arbeiderklassestrøk er at Fenton (Ewan McGregor) vender tilbake, 20 år etter at han stakk av med deres felles utbytte fra et ran. Han er den som tilsynelatende har greid seg best på egen hånd, med fast jobb i sitt eksil i Amsterdam. McGregor ser ikke mye eldre ut, noe som kunne vært hemmende for rollen, men som her faktisk forsterker inntrykket av hans svik overfor de andre.
For antiheltene i Edinburgh holder på å gå i hundene. Hans tidligere partner in crime, Sick Boy (Jonny Miller) overlever med et nødskrik som svindler, mens Spud (Ewen Bremner) lever i et nesten karikert heroinhelvete. Og så har vi Begbie, Robert Carlyles voldelige galning som har barten intakt, men som naturligvis har havnet bak murene. Det er bare den prostituerte Veronika (Anjela Nedyalkova) som viser interesse for dem, i hvert fall for en liten stund.
Alle forhåpninger om at filmen skal gjenvinne vitaliteten fra originalen fordufter allerede i første scene. Bildene av McGregor som løper for livet til Iggy Pops fandenivoldske Lust for Life har brent seg inn i vår kollektive bevissthet, men det spørs om bildet av ham her, halsende på en tredemølle med en ny dødsangst – 40-årskrisa! – vil gjøre samme inntrykk. Det slår fortsatt gnister av samspillet mellom McGregor og Miller, og det skjøre vennskapet mellom Fenton og Sick Boy er motoren i filmen. Men hedonistisk livsutfoldelse blant gubber som nærmer seg 50 blir aldri like sjarmerende som blant 20-åringer, og Boyle er klar på én ting: dette er for det meste en trist gjeng.
Men om rollegalleriet mangler energien og sjarmen, ligger styrken nettopp i Boyles mange beske kommentarer og referanser til den første filmen. Han unngår for det meste å bli nostalgisk og er kort og brutal når han kryssklipper vår tid med ungdomstiden i første filmen.
”Choose Life” ble en av 90-tallets mest kjente filmreplikker og et uttrykk for Rentons rebelske sarkasme. “Choose watching history repeat itself” er replikken filmskaperne har utstyrt ham med denne gangen, vel vitende om at disse mennene ikke kommer noen vei, og bare et aktivt samspill med originalen kan blåse liv i filmen. For fansen er T2 en verdig epilog, antar jeg. Men jeg er usikker på hvor mye alle andre vil få ut av den.