Denne nye filmen av Jim Jarmusch gir kanskje inntrykk av å være et hvileskjær for den feirede filmkunstneren. Men ikke la deg lure. Selv om dette poetiske universet er lite og tonen lavmælt, er ikke ambisjonene det. Paterson er en av vinterens lyspunkter i et kinomørke som altfor ofte gir oss bredt anlagte brøl.
I hovedrollen møter vi Adam Driver som bussjåføren som skriver dikt på fritiden. Han heter Paterson og bor og jobber i byen Paterson, og Jarmusch har hentet navnet fra et dikt av William Carlos Williams. En mann er som en by, skriver Williams, og Jarmusch lar Patersons åpne ansikt speile byen gjennom en uke der vi følger ham på bussruten og i rutinene hjemme hos sin kjære, Laura (Golshifteh Farahani).
Hans liv kan fortone seg som kjedelig, og i starten krever det at vi avvenner oss med forventningen om at det skal komme et vendepunkt. Disse udramatiske rutinene utgjør Patersons ytre liv, men det er hans indre liv som kommer til overflaten gjennom diktene, som beveger oss. Når han kjører bussen brytes egne tankerekker mot passasjerenes samtaler, og vi får et inntrykk av hvordan en poetisk bevissthet opererer.
Hans første dikt tar utgangspunkt i en pakke fyrstikker (Jarmusch er analog, her er ingen mobiltelefoner, skjermer eller lightere) som han ekspanderer videre på, helt til vi også får en fornemmelse av at dette lett antennelige ikke bare handler om fyrstikker.
For i ytterkantene av det harmoniske universet begynner det å ulme. Lauras hyperaktive hjemmekos har noe nevrotisk ved seg som i starten bare er søtt, men som krever stadig mer av poetens tålmodighet. Det vi smittes av er de små gledene han finner ved livet på egen hånd, fra de små samtalene han plukker opp på bussen og i favorittbaren, en tilfeldig jentes opplesning av eget dikt og selvsagt de oppdagelsene Paterson selv gjør på skriverommet.
Det mest dramatiske som skjer er at bussen får motorstopp, noe Jarmusch tillegger en viss betydning, men ikke på den måten vi forventer.
Jarmusch var en gang den amerikanske indiefilmens kronprins, med en forkjærlighet for odde typer og marginale miljøer. Han ble elsket av hipsterne, men ignorert av mainstreamen. Her har han laget en film som i sin slående enkelhet kanskje er den mest tilgjengelige han har laget.
Han har fortsatt outsiderens blikk, men jeg vet ikke om noen annen filmskaper som så konsekvent omfavner det flerkulturelle Amerika. Her er hver eneste scene dekket av flerkultur, uten at det problematiseres eller gjøres noe nummer ut av, og en mer åpen visjon av USA avtegner seg.
Paterson er en film om hensynsfullhet, om å kunne se andre og glede seg over de små øyeblikkene man kan dele med fremmede. Det er et budskap både amerikanerne og vi andre trenger mer enn noensinne.