Barry Jenkins var et ukjent navn for meg før filmen hans fra i fjor plutselig fikk åtte oscarnominasjoner, deriblant de to gjeveste, for beste regi og beste film.
Jeg kastet meg rundt og fant debutfilmen hans Medicine for Melancholy (2008) på amerikanske Itunes. Den er en stilleflytende studie av et fireogtyve timer langt forhold mellom en ung svart kvinne og en ung svart mann. Veldig fin.
Jenkins er den typen regissør som våger å stole på at lite er nok, og som har et stødig visuelt blikk samtidig som han behersker både det sagte og det usagte. Filmen er vagt fransk bølge-aktig både i form og farge.
Øyeblikksbilder og indre liv blander seg med et sterkt behov for å si noe om svartes ståsted i forhold til seg selv og nasjonen USA. Riktignok bruker Medicine for Melancholy litt for store bokstaver når han lar karakterene sine snakke om rasespørsmål, men Jenkins ble åtte år eldre før han lagde film nummer to og er nå helt på plass.
I Moonlight møter vi mye av samme tankestoff som i den første filmen, men i mer raffinert form, og dessuten flikket på til noe som nærmer seg perfeksjon.
Moonlight er først og fremst en sterk og nær historie om en sort manns oppvekst og livsvalg, men under lurer subtilt en større tanke som griper inn i amerikansk politikk og selvbilde.
Filmen er basert på et teaterstykke, men bærer ingen preg av trangboddheten som ofte fornemmes i filmer som kommer fra teater. Den er tredelt og følger Chiron fra han er rundt ti år, til han er noen og tredve. Tre ulike skuespillere gestalter ham. Alex R. Hibbert spiller ham som tilbakeholden og hundset smågutt som forsøker å takle et liv med dopavhengig mor (en god Naomi Harris).
Han kommer i kontakt med en crack-langer som tar hånd om ham. Langeren spilles av Mahershala Ali (kjent fra House of Chards) som gjør filmens beste rolletolkning, og det i en film hvor nivået allerede er skyhøyt. I del to tar Ashton Sanders over. Tenåringsversjonen av Chiron er fortsatt sky og hundset, og strever dessuten med seksualiteten. Hvem er han og hva har han lov til å være.
I tredje del spiller Trevante Rhodes Chiron, eller Black, som han kaller seg nå. Han er blitt en sterk og stor mann. Knallhard. Med gull overalt. Men fortsatt med den lille guttens redde hjerte bankende et sted der inne. Filmen glir sømløst fra sekvens til sekvens, og overforteller mindre enn filmer flest. Årene mellom de tre delene går bare, og så får vi selv pusle sammen hva som har skjedd.
Musikken er et kapittel for seg. Her får vi alt fra typisk sort hip hop og Boris Gardners soulfyldige «Every Nigger is a Star» til Mozart, via Vivaldi-inspirerte intense fioliner til en Almodovar-hyllest når han bruker Caetano Velosos Cucurrucucu Paloma. Det er ekstremt lekkert gjort og er med å underbygge en sjelden filmhistorie man neppe vil unngå å bli beveget av.
Jeg har oppdaget at filmterningskalaen for meg oppfører seg omtrent som Richters skala. Hvert trinn tilsvarer omtrent en tidobling av kvalitet. Når man da tar i betraktning at Hacksaw Ridge (som også er nominert til beste film) for meg er en svak firer og Moonlight en sterk femmer, nærmer vi oss her en film som er omtrent hundre ganger bedre. Det håper jeg Oscarakademiet er i stand til å anerkjenne.