Før du leser videre skal jeg komme med en innrømmelse. Jeg elsker en god actionfilm. Dess mer brutale og upolitisk korrekte de er, dess mer setter jeg pris på dem. Men da må de være godt laget.
Da den første filmen om John Wick hadde première i 2014, ble den en stor overraskelse. Ingen hadde hørt om den, men publikum elsket den. I Norge kom den aldri på kino, men mange har nok likevel stiftet bekjentskap med leiemorderen John Wick (Keanu Reeves).
Filmen ble ikke en suksess på grunn av en spesielt original historie eller dype karakterer. Den nådde sitt publikum simpelthen fordi actionsekvensene er utrolig underholdende og veldig godt laget. Heldigvis har de nå laget film nummer to.
Det er stor variasjon på actionfilmene som produseres. Mange av filmene som lages for tiden består av generisk og kjedelig slåssing uten kreativitet. De er satt sammen på klippebordet i et hurtig tempo slik at du knapt får med deg en eneste detalj og du må gjette deg til hva som skjer.
John Wick er det motsatte. Actionsekvensene er akrobatiske oppvisninger i elegant koreografert kuleballett. Dette er fysisk action og lange tagninger. De er inspirert av de store mesterne fra Hongkong med John Woo i spissen. Det er kanskje ikke så rart siden regissør Chad Stahelski har bakgrunn som stuntmann.
Filmen har driv og suggererende rytme. Den er nydelig filmet. Scenene i Romas ruiner er en visuell nytelse. Selv om hele filmen er omtrent en eneste lang orgie i skytesekvenser og nærkamper, er det ikke kjedelig i et sekund. Faktisk vil jeg si at film nummer to er hakket mer elegant gjennomført enn den første.
John Wicks univers har også mye humor. Filmen tar oss inn i en hemmelig underverden av leiemordere, mafia og deres nettverk av koder. Selv mordere har regler og en æreskodeks som må følges. De morsomme detaljene og den beksvarte humoren gjør John Wick til noe mye mer enn kun hjernedød nihilistisk underholdning.
Keanu Reeves er også perfekt i rollen som fanden sjøl. Raseriet, brutaliteten og råskapen lurer akkurat under den vakre fasaden. Det er ikke en mann du brenner ned huset til.
John Wick: Chapter 2 er en film som utnytter filmens visuelle virkemidler. Scenen på kunstmuseet med utstillingen Reflections of the Soul kan absolutt ses på som ironisk og ikke minst som et lite vink til Orson Welles’ The Lady from Shanghai (1947).
Filmen er ikke for deg som synes action blir ensformig og kjedelig. Dette er filmen for deg som elsker action hvor det filmatiske håndverket ligger som en solid bjelke i bunnen.