Før jeg går inn og ser helaftens Disney-filmer for tiden, har bakhodet mitt lange diskusjoner med seg selv. Hva er egentlig en Disney-film i disse dager? Og hva burde den være? Hvilke forskjeller i prosessen innfinner seg når man som filmstudio lager film nummer seksogfemti i en tilsynelatende endeløs serie av familiefilmer?
Skal jeg som publikum fortsatt møte de nye filmene med velviljen som ble skapt i meg da jeg som liten så Dumbo, Pinocchio og Bambi, eller må jeg bare akseptere at verden har gått videre og at heller ikke Disney er en uforanderlig størrelse av nærmest gudegitt magi, men tvert imot en organisme som kjemper for livet på samme måte som alle andre?
Forrige gang Disney (ikke Pixar) gjorde en animasjonsfilm i den emosjonelle enden av skalaen, (Frost), var det for meg en lekker visuell opplevelse, men en altfor tom emosjonell en.
Det kan hende at jeg har vokst fra målgruppen eller at jeg til og med aldri har vært en del av den (ganske små jenter), men jeg kjøper ikke det argumentet, siden jeg ofte engasjerer meg emosjonelt i både film og tv hvor skaperne neppe har tenkt at en fjompenisse som meg kommer til å gjøre det.
Når Disney har vært i humormodus de siste årene, er jeg mer med (Riverolf, Zootopia). Når de er i familie/finne seg selv/vokse opp og forstå verden-modus, gjentar de nå seg selv så pass mye at det forstyrrer.
Vaiana (Moana er originaltittelen) slår inn åpne dører rent historiemessig. Sterk, flott jente som trosser tradisjonene og redder folket sitt, tilsatt noen desiliter miljøbevissthet. Det er sympatisk, men også litt kjedelig.
Jeg opplever at skaperne vet det selv, men at de samtidig er sikre på at når de bare får samlet stjernestemmene, laget musikken og gitt filmen verdens beste visuelle detaljnivå, vil det likevel til å fungere. Og det gjør det.
Denne gangen har de researchet stillehavskulturen like nøye som de hadde gjort det med norsk kultur i Frost. Det er lekkert. Og noen av sangene er fengende – selv om ingen av dem er laget for evigheten.
Karaktergalleriet har noen klare enere: Vaiana vet i hjertet sitt hva som er rett, slik en høvdingdatter skal. Hun godtar ikke forbudet mot å reise ut på havet. Og hun har en bestemor som er myk og i kontakt med alt det går an å være i kontakt med.
Halvguden Maui har kommet ut av kurs etter en gammel tabbe og trenger hjelp. En kylling og en gris skal få de minste til å le, og klarer det ganske sikkert. Men toppene, både humor- og følelsesmessig uteblir.
Et høydepunkt er likevel kokoskrabben Tamatoa (Jemaine Clement som originalstemme), ellers er det jevnt høyt nivå hele veien, men altså for emosjonelt oppskriftsmessig og tomt for min smak.
De norske stemmene fungerer godt, men er likevel, naturlig nok, noen hakk fra kvaliteten på det jeg så langt har hørt av originalversjonen. Filmen har spilt inn 4,5 milliarder kroner siden premièren for to måneder siden, så helt ute å kjøre er Disney ikke. De har bare sluttet å være originale og magiske.