Det er ikke enkelt å plassere den sørkoreanske filmens urokråke, Kim Ki-duk. De siste årene har han med jevne mellomrom overrasket, ved å veksle drastisk mellom sjangere og temaer. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at også denne nye filmen er noe helt annet.
Det er den åttende filmen han lager siden han vant Gulløven i Venezia i 2012 for Pieta, og som så mange ganger før har filmen skapt rabalder i Sør-Korea. Årsaken er at han denne gangen går løs på selve hovedverkebyllen på den koreanske halvøya – den konstante trusselen om krig mellom nord og sør og hvordan denne terrorbalansen rammer relasjoner mellom mennesker.
Filmen åpner med noe så enkelt som at en nordkoreansk fisker forviller seg inn på sørkoreansk territorium. Komplikasjonene som oppstår kjenner vi godt gjennom tilsvarende hendelser. Begge sider forsøker å fremstille situasjonen som en propagandaseier, og fiskeren blir en kasteball i et politisk spill han ikke forstår rekkevidden av.
Kim Ki-duk fremste provokasjon er at han ikke fremstiller det sørkoreanske demokratiets motiver som noe noblere enn diktaturstaten i nord. Det er bare en fanatisme med motsatt fortegn. Jeg liker slike provokasjoner og så frem til hvordan Ki-duk ville argumentere for det i den videre handlingen. Men gjennomføringen står ikke i stil med det ambisiøse utgangspunktet.
Problemet er et skjematisk manus og en hovedrolle som blir for statisk. Den stakkars fiskeren fremstilles som så naiv og uskyldig at det blir umulig å ta ham helt på alvor. Når han havner i Seoul holder han øynene lukket for ikke å bli korrumpert av den glorete kapitalismen. Men det blir vanskelig å skille alvoret fra satiren.
Svært mye av dramaet utspiller seg i forhørsrommene til den sørkoreanske etterretningen, og her virker regissør Ki-duk unødvendig tung på labben. Forhørslederen er like endimensjonal hatefull som fiskeren er naiv, og de lange sekvensene mellom dem er repeterende og utmattende. Dialogen er noen ganger på nivå med en dårlig spionthriller og det er vanskelig å tro at dette er samme regissøren som i 2004 ga oss den subtile Vår, sommer, høst, vinner … og vår.
Likevel er dette et interessant bomskudd, om ikke annet. Det kunne blitt en spennende mørk komedie om hvordan nasjonalismen på begge sider av den koreanske halvøya leder til en absurd fanatisme, og noen få ganger treffer satiren blink. Men Ki-duk virker mer oppsatt på å drive frem dette hovedpoenget, om at begge sider har sine svin på skogen, enn å gi oss rollefigurer av kjøtt og blod.