For fem år siden fotograferte Kim Hiorthøy Som du ser meg. Det er en av de morsomste filmen som er laget på 2000-tallet. Men fordi det ikke finnes regler for hvordan man kategoriserer en film, ble den geniale komedien omtalt som både drama og «kvinnefilm».
Nå debuterer musikeren, illustratøren og filmskaperen Hiorthøy som regissør for en spillefilm. The Rules for Everything markedsføres som en komedie, men den oppleves mer som en intellektuelt utfordrende kunstfilm med innslag av absurd humor.
Tidlig i filmen sier hovedpersonen Storm, som er en ti år gammel jente, at vi har lover og regler for absolutt alt i verden for å unngå kaos. Storm påpeker også at historiefortelling har regler. Utsagnet blir stående som en slags metakommentar til denne filmen, for Hiorthøy bryter mange av reglene som konvensjonelle spillefilmer følger.
Resultatet er blitt en leken og original film fylt med assosiative tankesprang, der det blir opp til hver enkelt publikummer å abstrahere og fylle filmen med mening.
Utfordringen blir at man sitter igjen med en følelse av at filmen handler om alt og ingenting.
Her tematiseres livet og døden, men også trivielle, dagsaktuelle emner. Hiorthøy ironiserer blant annet over ryddetrenden som nå hjemsøker vårt land.
Filmen er nydelig klippet av Hiorthøy selv. Det visuelle uttrykket er kontrollert og binder sammen den «kaotiske» historien, som nesten kan gi inntrykk av å være laget etter innfallsmetoden, for den slentrer både hit og dit. Det dukker stadig opp nye bipersoner, som virker mer interessante enn de hovedpersonene.
Scenekunstner Sarah Francesca Brænne gjør blant annet et uutslettelig inntrykk i sin særdeles underspilte rolle som en ung turistguide i jobbkrise.
Mye av filmens komikk skapes av at rollefigurene bryter sosiale spilleregler uten å skamme seg. Turistguiden (Brænne) er for eksempel blottet for entusiasme og faktakunnskaper.
Vi møter også en familiefar som sier til kona at han vil at hans nye elskerinne skal bo med dem, en ambulansearbeider som deler ut visittkort, og en prest som sammenligner døden med en Kinderegg-overraskelse.
Disse morsomme scenene stjeler oppmerksomheten fra hovedhistorien, som blir for stillestående og uforløst. Det finnes noen regler for hvordan man lager en tradisjonell spillefilm. Jeg mistenker at Kim Hiorthøy kjenner dem alle, og finner stor glede i å bryte dem.