Hva ville Almodovar gjort uten kvinnene? Etter flere kunstneriske villspor, blant annet Hjelp vi flyr -farsen I’m so excited , vender han tilbake til mer trygg grunn med Julieta . I Cannes ble filmen mottatt som om den fortapte sønn var tilbake, for første gang siden Volver (2006), med en film som nesten bare består av kvinner.
Filmen avspeiler en 66-åring som er i fin form, selv om det gjenstår noe før han når opp til gamle høyder. Men dette Hitchcock-inspirerte universet føler han seg hjemme i. Filmen er sammenlignet med Rebecca, men er basert på tre noveller av Alice Munro (fra boken The Runaway ) og var opprinnelig ment å utspille seg på engelsk.
Emma Suarez spiller kvinnen som blir innhentet av fortiden når hun får høre nyheter om datteren hun har mistet kontakt med.
Det blir inngangen til en veksling mellom nåtid og fortid, der Almodovar henter frem alle de triksene vi har lært å elske ved hans melodramaer, fra skjebnetung symbol— og fargebruk til elegante visuelle kommentarer til klassiske filmer og kunstverker.
Åpningssekvensen er pur filmatisk nytelse der Julietas dyprøde kjole finner form som både en rose og noe enda mer erotisk. Produksjonsdesigner Gomez og fotograf Larrieau tråkker her opp velkjente stier sammen med Almodovar, og gir oss tablåer og utsnitt som er kunstverker i seg selv. En sentral sekvens på et tog, der Julieta møter mannen i sitt liv, renner nesten over av symboler ladet med sex og død.
Noen vil mene at Almodovar gjentar seg selv, og de har helt rett. Men jeg for min del satte pris på disse variasjonene over gamle temaer, selv om melodramaet kunne trengt en skuespiller med større pondus.
Ikke et ondt ord om Emma Suarez som spiller Julieta som eldre. Hun var henrivende i kultklassikeren Røde Ekorn . Men her har hun en mer begrenset rolle.
Problemet ligger hos den mer anonyme Adrianas Ugarte i rollen som den unge Julieta. Almodovars mest kjente førstedamer, Carmen Maura eller Penélope Cruz, ville i sin storhetstid fylt den rollen med en sterkere glød og lidenskap. Ugarte blir litt for kjølig og nølende, og regissøren må nok fortsette å lete etter en ny førstedame.
Heldigvis dukker Almodovars faste birollehaver Rossy de Palma opp som bisk hushjelp. Hun er et av få humoristiske innslag i en film som iblant heller over i massivt melodrama, noe også musikken fra Alberto Iglesias bidrar til.
Men hallo, dette er Almodovar. For de av oss som vokste opp med hans manesje av kvinner, er dette som å komme hjem. Og da er vi romslige nok til å trille en firer på terningen.