Det går sjelden bra når Hollywood-stjerner inntar hovedrollen foran og bak kamera. Den unike Orson Welles lyktes med det mirakuløst, mens Marlon Brando og Johnny Depp viste begge hvor galt det kan gå.
Ben Affleck er ikke i nærheten av Brando og Depps kvaliteter som skuespiller, men okkuperer her registolen, mesteparten av nærbildene og rollen som produsent og medforfatter. Resultatet er et litt pinlig forfengelighetsprosjekt som vitner om total mangel på selvinnsikt hos filmstjernen.
Affleck har vist at han kan regissere, som i Oscarvinneren Argo, og burde derfor vite bedre. Men denne kostbare filmen, der både Boston og Miami anno 1920 er gjenskapt med voldsomme actionsekvenser og flotte panoramaer, er en kaotisk røre.
Affleck spiller krigsveteranen Joe som motvillig begynner å jobbe for mafiaen i Boston med å smugle sprit under forbudstiden. Det leder ham til Miami der han får i oppgave å lede mafiaens distribusjon i samarbeid med lokal cubansk mafia.
Affleck er åpenbart forelsket i Joe og forvandler ham til noe så usannsynlig som en liberal, godhjertet gangster. Joe gifter seg med Miamis vakreste negresse (som det het den gangen) og er ikke snauere enn at han erklærer krig mot Ku Klux Klan.
Han liker ikke å drepe folk, og når han gjør det, er det kun de verste skurkene (som KKK-drapsmannen R.D Pruitt som har den ”innavl-looken” Hollywood har lært oss at sørstatsskurker har).
Det er tydelig at Affleck ser på epoken med vår tids liberale og opplyste øyne, og selv om han legger opp til noen refleksjoner rundt Den amerikanske drømmen (hvilke episke gangsterfilmer gjør ikke det?), så skusler han det bort med håpløst svulstige replikker. Filmen starter med Afflecks stemme som konkluderer med at han dro ut i første verdenskrig som soldat, men vendte tilbake som fredløs. Og slik fortsetter det.
Som skuespiller har Affleck en spesiell utfordring: han er ganske uttrykksløs og passer ikke i roller som krever nyansert spill. Han har mimikk som passer bedre i karikerte gangsterfilmer som Dick Tracy, eller i dramatiske roller der hans begrensninger unyttes til rollens fordel (som når han spiller en skuespiller som faktisk er ment å være en dårlig skuespiller i Hollywoodland).
Han omgir seg her med uvanlig mange gode skuespillere i begrensede roller. Chris Cooper er som vanlig god som lokal politisjef i Miami og Brendan Gleeson dominerer hver minste scene han er med i (og det er ikke mange).
Symptomatisk for filmen er rollen til den begavede Zoe Saldana, som Afflecks cubanskfødte hustru. Hun har bare to funksjoner i filmen, utover å være sensuell og sexy, og det er å vise at Afflecks heltefigur er storsinnet og at vi skal synes synd på ham mot slutten. For en sløsing med talent.