«Hvem snakker jeg med nå? Er det Dennis? Jeg tror ikke det er Barry,» sier Dr. Karen Fletcher (Betty Buckley) under en av seansene med sin pasient.
Dennis / Barry / Patricia / Hedwig (James McAvoy) har 23 forskjellige personligheter, og lider av det som i dag omtales som dissosiativ identitetsforstyrrelse. Den 24. personligheten presser seg frem, og resultatet er skremmende.
Filmer om mentale lidelser er ikke uvanlig. Temaet har dukket opp i alt fra klassiske dramaer som The Snake Pit (1948) til thrillere som Shutter Island (2010). Split plasserer seg blant grøsserne, men starter som en kidnappingsthriller.
En av personlighetene kidnapper tre unge jenter og låser dem inne i kjelleren. Ikke alle personlighetene er enig i at dette er en god idé.
På den ene siden har Shyamalan laget en klassisk spenningsfilm med grøssende elementer hvor ofrene må pønske ut måter å slippe unna. På den andre siden er filmen et intenst drama som utspiller seg mellom de forskjellige personlighetene. Ikke minst er møtene med legen, som sakte begynner å ane at noe er alvorlig galt, en mesterlig oppvisning i subtil skrekk og stor skuespillerkunst.
James McAvoy skiller mellom de forskjellige karakterene med ørsmå nyanseforskjeller. Det er litt flere rynker i pannen, briller, lesping og diskret kostymeskift. Det er en mesterlig og mangefasettert oppvisning i hva en ørliten forskjell kan gjøre med en hel personlighet. Det er også skikkelig nifst.
Split viser også en regissør tilbake i toppform, og resultatet er en elegant film i grenseland mellom grøsser og thriller. Da M. Night Shyamalan slo gjennom med den geniale Den sjette sjansen (1999), ødela han egentlig litt for seg selv.
Ved å lage en så sjokkerende film skapte han en forventning om at han alltid kom til å skape en overraskende slutt. Et slikt rykte er vanskelig å leve opp til. Hans påfølgende filmer ble dermed av mange oppfattet som skuffende, selv om mange av dem både er gode og fascinerende.
Stilistisk er Split klassisk Shyamalan med bilder holdt i mørke og atmosfæriske toner. Han kan av og til være bombastisk, men her leker han seg med nyansene. Det kler både regissøren og filmen.
Split er stemningsfull og smygende skummel. Til slutt lurer han også inn en link til en av sine tidligere filmen, men hva det er, skal ikke jeg avsløre.