Det føles både rett og rimelig at en film om moderne kristen radikalisering kommer fra Russland. Der holdt man som kjent for ikke lenge siden religionen nede i sytti år. Man rev kirkene eller brukte dem til bassenger, fjøs og mye annet. I den grad man likevel holdt kristendommen i hevd, foregikk det under overflaten.
Straks muligheten åpnet seg igjen, slo religionen tilbake, som en buestreng spent til bristepunktet, den hadde ligget og ulmet i menneskenes hjerter, eller hvor i kroppen religion nå skjuler seg, og i dag har den igjen et solid feste i befolkningen.
President Putin ses rett som det er på tv med sin bestevenn patriark Kirill av Moskva, den russisk ortodokse kirkens overhode. Stat og kirke er perlevenner, og står tilsynelatende for et felles bolverk mot vestens umoral og hemningsløshet.
Det er med bakgrunn i dette man bør se Disippelen.
Veniamin Yuzhin (Pyotr Skvortsov) bor med sin mor (Julija Aug) og går på videregående skole i en ikke navngitt russisk provinsby. Moren bekymrer seg for hva som skjer med sønnen, han virker fjern, hun lurer på om han bruker stoff, men hun er sjanseløs.
Venya, som sønnen kjærlig kalles, har allerede, og uten synlig grunn, forsvunnet inn i bibelen og møter verden med sitater derfra. Referanser til bibelstedene kommer opp på lerretet hver gang han strør dem rundt seg. Og det er kontinuerlig.
På skolen opponerer han mot jentenes lettsindige påkledning. I biologitimene blir klasserommet en slags krigsskueplass hvor vitenskapen og rasjonaliteten representert ved læreren Elena (Viktorija Isakova) møter det tilsynelatende evige og gammeltestamentlige strenge, representert ved Venya.
Det er sobert og enkelt fortalt, og det hele spisser seg godt til uten at det oppleves som forutsigbart eller forsert. Enkelte scener bærer et visst preg av å komme fra teater, uten at det er noe galt i det, men det medfører en viss stivhet og tekstmessig tyngde snarere enn en skuespillerdrevet dynamikk.
Disippelen er en historie som passer for en tid hvor det føles som om religionen var i ferd med å snike seg stille ut, men fikk et hosteanfall i døren og ombestemte seg.
Regissør Serebrennikov behandler tematikken litt på samme måte som von Trier gjorde i Breaking the Waves. Det er ikke nødvendigvis helt klart hvor sympatien ligger eller om filmen er en advarsel mot eller en omfavnelse av troens mer og mindre enfoldige kraft. Det åpnes også for at hovedpersonen er inne på noe viktig i sin insistering på bibelens ord. Dermed er filmen en god inngang til å diskutere den offentlige samtalen om religion og livssyn, noe som for øvrig skal foregå i regi av Kulturdepartementet under filmfestivalen i Tromsø denne uken.
Mitt lille bidrag kan være å postulere at jo mer moderat religionsutøvelsen er, jo bedre for alle involverte. Antagelig kan dette uttrykkes matematisk på en fin måte.