Det er noe ukuelig, ja, nesten trassig over Ken Loach sin konsistente politiske overbevisning gjennom 50 år som filmskaper. I likhet med Woody Allen produserer 80-åringen filmer med en imponerende kontinuitet og kvalitet, og skal vi dømme etter dette siste tilskuddet, er det ingen grunn til at han bør pensjonere seg.
Vi befinner oss der Loach og hans faste manusforfatter Paul Lavery trives best – hos den britiske arbeiderklassen. For hver film Loach lager virker det som denne klassens vilkår har forverret seg enda noen hakk, og han kan effektivt piske frem en sosial indignasjon i den mest likegyldige blant oss.
Vi møter den arbeidsløse snekkeren Daniel (Dave Johns) som er blitt kasteball i en kafkaesk labyrint av søknadsprosedyrer og byråkratiske snubletråder. Han er blant dem den digitale tidsalderen ikke har tålmodighet med. Heldigvis er han slagferdig nok til å gi oss en god latter på vegne av alle de som føler en viss avmakt overfor de digitale mulighetene.
Daniels utfordring er at han måtte slutte å jobbe etter et hjerteinfarkt. Men myndighetene nekter ham trygd, for de mener han bør kunne jobbe, og han havner i en runddans med systemet han aldri ser ut til å komme ut av. Konklusjonen er, som hans nabo formulerer det: ”They’ll fuck you around, that’s the plan”. Med andre ord: det skal være vanskelig, nesten umulig, å få trygd.
Daniel er ikke lat, men han er nevenyttig på den ”gammeldagse” analoge måten. Det kommer frem i møte med den arbeidsløse alenemoren Katie (Haley Squires) som han hjelper med å komme til rette i ny leilighet. Hun og barna er også i fritt fall, drevet ut av sitt nabolag i London på grunn av høye boligpriser.
Vennskapet mellom Daniel og Katie er en søt historie, kanskje altfor søt, men Johns og Squires er for gode skuespillere til at vi dveler ved det. Mye av filmens hjerte ligger i den grunnleggende godheten Daniel føler for Katie og barna, og den hjerteskjærende skildringen av en kvinne som ofrer alt for barna.
Det høres kanskje ut som en sentimental skillingsvise, men Loach og Lavery er durkdrevne i dette faget, de vet hvordan de skal balansere realismen med patoset. Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve å se en vesteuropeisk kvinne hjemsøkes av sult på film i 2017, og det er noe sjokkerende ved synet. Men kanskje er det en av de helt sentrale scenene i britisk film dette året.
Loach vant Gullpalmen i fjor med denne filmen. Den var ikke kritikernes favoritt, og jeg tilhører dem som har innvendinger.
Loach bygger opp vår identifikasjon med Daniel på en mesterlig måte, og skildringen av et byråkrati som ikke står til ansvar for noe (”det er beslutningstagerne som har bestemt dette”, er ofte et standard svar) er det mest rammende jeg har sett i noen film. Men historien tar mot slutten en melodramatisk vending jeg ikke opplever som troverdig.
Det er som om Loach helt på tampen ikke orker å plage Daniel og Katie mer, og gir dem hver sin grenseoverskridende scene. Det svekker helheten i en film som fungerer så strålende på så mange andre måter.