Jeg er blant dem som har tilbrakt mange sommerferier på den vesle ferieøya Antiparos i Kykladene. Som småbarnsfar har jeg i likhet med hovedpersonen i denne greske filmen bare hørt rykter om de unges utsvevende liv på andre siden av øya.
Kostis (Efthymis Papadimitriou), en lubben mann over 40, ankommer Antiparos som ny lege, og krysser en grense som ville vært fremmed for de fleste: han forsøker å innynde seg hos de unge og vakre 20-åringene som eier natten på øya.
Det høres fryktelig patetisk ut, og det er det. Suntan er en film som får deg til å krympe deg – både fordi det er pinlig og fordi filmen pirker borti noe vi sjelden opplever å se på film: den brutale erkjennelsen av at vi ikke er unge lenger, selv om reklamebransjen prøver å innbille oss at det ikke lenger handler om alder, men interesser.
De unge ser selvsagt rett gjennom Kostis, men aksepterer han i starten fordi han betaler drinkene. Dette kunne fort blitt bare en unnskyldning for å vise nakenhet og ung seksualitet, men filmens regissør Papadimitropoulos har større ambisjoner. Han ønsker å vise hvor grusom de unges hedonisme og frihet kan fortone seg, samtidig som den er noe helt naturlig. Kostis lar seg ydmyke, og når du tror han har nådd bunnen, så bare fortsetter han å grave seg ned.
I en scene antyder en av de unge at Kostis har et Lolita-kompleks, og denne parallellen til Nabokovs berømte roman er på sin plass. Kostis bærer på noe som hemmer ham emosjonelt, men filmskaperne vil ikke psykologisere ham, vi får ikke vite hva det er. Når 21-åringen Anna (Elli Triggou) forfører ham, er det som å se en katt leke seg med en halvdød mus. For henne er det ganske uskyldig, for ham blir det fatalt.
Papadimitropoulos tilhører en ny generasjon ”realister” i gresk film som har kommentert de siste årenes krise i Hellas på indirekte måter, uten å psykologisere. Her har han forlatt den sosiale uroen og volden i Athen som var så fremtredende i hans forrige film, Wasted Youth, til fordel for en isolert skjebne på en øy full av europeiske turister.
Selv om skuespillerne er strålende, ikke minst veteranen Papadimitriou og ferske Triggou, greier ikke regissøren helt å runde historien av. Kostis sin reise til nattens ende på Antiparos ender derfor ganske forutsigbart. Men jeg har sjelden sett en mer brutal utlevering av en midtlivskrise.