Det hender jeg blir fryktelig trøtt når jeg ser filmer hvor dyr har viktige roller. Av og til blir jeg det også av filmer som handler om mennesker, men hvis de handler om dyr er jeg sjanseløs.
Derfor duppet jeg av et stykke inn i En gatekatt ved navn Bob, men jeg klarte å regne ut hva som må ha skjedd i de få minuttene jeg var borte, og jeg er ganske sikker på at avduppingen ikke er grunnen til at jeg opplevde filmen som mangelfull.
Historien har mange forutsetninger for å være en hjertevarm gladfilm om hvordan en katt kan hjelpe en metadonavhengig heroinist tilbake til livet. Ikke minst fordi den er en sann historie.
James Bowen var skilsmissebarn og mobbeoffer og havnet på heroinkjøret. Det så ut til å gå dårlig, helt til han fikk seg en katt og tok den med seg da han spilte gitar i Covent Garden eller solgte The Big Issue på Londons gater.
De to ble et koselig par som raskt havnet på YouTube, et forlag tok kontakt, lagde en bestselger og nå kommer filmen. Katten Bob spiller til og med seg selv. En absolutt gladsak. Og man kan naturligvis ikke annet enn å være glad på James Bowens vegne.
Historien er fin, boken er muligens rørende, men filmen kunne jeg ha klart meg uten. Den er blitt en underlig sjangerhybrid. Litt familiefilm, litt opplysingsfilm og litt drama.
Rett som det er tar regissør Roger Spottiswoode i bruk subjektivt kattekamera, og lar Bob svare med kattelyder når James (Luke Treadaway) sier noe til den eller spør den om noe. Det er et velkjent grep for de aller yngste kinogjengerne og det får meg til å lure på hvem denne filmen er laget for.
Det beste svaret jeg klarer å komme opp med er folk som er ekstremt glad i katter, opptatt av bruk av dyr i ruspolitikk, ute etter å ta med småunger på kino for å lære dem at det ikke behøver å gå dårlig bare fordi man havner på kjøret – eller kombinasjoner av disse.
Hovedperson Treadaway er litt for kjekk for rollen, synger litt for bra, og Londons sosialvesen fremstår som for godt til å være sant med Joanne Froggatti (Downton Abbey) som reddende engel.
Men bevares, verden er full av dystre skjebner, så en film som dette gjør ingen skade utover å være søt, harmløs og kanskje også opphav til et ras av kattedrømmer fra mer og mindre uegnede potensielle eiere.