En skalpell kutter gjennom død hud. En sag skjærer brutalt og nådeløst gjennom kraniet og avslører hjernebarken. En obduksjon er brutal og skånselløs. Kroppens mest intime hemmeligheter brettes ut.
Krimserier på TV er har gjort oss nærmest avstumpet og immun. C.S. I og Bones har vist oss alle de mest bestialske måtene å drepe et menneske på – rett inn i vår egen stue. Det er klinisk, glamorøst og umenneskelig, men likevel lar vi oss fascinere av mysteriet.
Etter å ha sett The Autopsy of Jane Doe er det godt å se at vi fortsatt kan bli skremt.
Filmen åpner med en blodig massakre av en familie. Detaljene er groteske og så langt unna C.S. Is glamorøse krimscener som det er mulig å komme. I kjelleren finner politiet liket av en ukjent kvinne. Liket virker urørt og intakt. Den døde – Jane Doe – fraktes til obduksjonskjelleren til far (Brian Cox) og sønn (Emile Hirsch) Tiller.
De holder hus i en gammel kjeller med et interiør som får en til å slenge en tanke til Overlook Hotel i The Shining. Du aner at filmen er mer enn en ordinær krimhistorie.
Far og sønn starter sin intime undersøkelse av den døde kvinnen. Det som følger er en blanding av klassiske krimelementer og ren, grøssende uhygge. Liket avslører elementer som er direkte naturstridig.
Far og sønn er vitenskapsmenn. De leter etter kliniske svar. De søker en dødsårsak. De spør ikke hvorfor. The Autopsy of Jane Doe er noe så bisarr som et kammerspill mellom en far, en sønn og et lik. Historien beveger seg i grenseland mellom vitenskap, mystikk og det som skjer i det øyeblikket vitenskapen kommer til kort.
Den norske regissøren André Øvredal imponerte med den sære Trolljegeren (2010). I møte med det store utland har han bevart sitt originale blikk for detaljer og sin svarte humor.
Filmens mordgåte er faktisk så besnærende at du dras inn i mysteriet og greier ikke gi slipp. I likhet med hovedpersonene higer du etter svar. Sammen med far og sønn grubler du over de mest groteske detaljene etterhvert som de brettes ut. Du blir en voyeur inn i de mest utenkelige lidelsene et menneske kan bli offer for. Bildene til fotograf Roman Osin er nådeløse og detaljerte, men de glamoriserer aldri hverken døden eller torturen.
La det være klart med en gang: The Autopsy of Jane Doe er ikke en film for deg som ikke tåler å se blod og gørr på film. Som publikum slites du mellom ubehag og fascinasjon. Idet de mystiske elementene introduseres er det nesten en lettelse. Da er vi som publikum over i et mer velkjent territorium – den klassiske skrekkfilmen.
Her har Øvredal latt seg inspirere av mestere som Stanley Kubrick og sparer på effektene. Han vet at antydningens kunst er mer effektivt og mye mer skremmende.
The Autopsy of Jane Doe er original, velspilt, grøssende skummel og til tider motbydelig ekkel. Som mange overnaturlige grøssere faller den litt sammen når forklaringen rulles opp helt mot slutten, men før den tid er det bare å stålsette seg for ubarmhjertige og iskalde grøss.