Døden har en sentral plass i Kenneth Lonergans filmer. Han har frem til nå vært regnet som et marginalt arthouse-fenomen i Norge, hans forrige film, Margaret, ble bare vist på Cinematekene.
Men med sin nye film, Manchester by the Sea, har Lonergan blitt en av Oscar-oppløpets fremste utfordrere med fem Golden Globe-nominasjoner. Særlig Casey Afflecks hovedrolle fremheves av kritikerne og bookmakerne som en favoritt. Men den er ingen åpenbar kandidat.
Nå vi møter Lee Chandler første gangen, lever han et mistrøstig liv et sted i Boston, som vaktmester i en leiegård med gretne leietagere. Du skal ha gode nerver for å åpne en film så begivenhetsløst, med en rollefigur som nærmest virker bedøvet i forhold til omgivelsene. Men Lonergan vet hva han gjør, og denne tilstanden står helt sentralt for dette sorgtunge universet, der Lee bærer på mer enn han klarer å forholde seg til (det avsløres så sent som midtveis i filmen, så jeg skal ikke spoile det, selv om det kanskje ville gjort denne anmeldelsen mer opplysende).
Det er brorens plutselige død tidlig i filmen som vekker Lee fra sin dvale og tvinger ham tilbake til Manchester i Massachusetts der han vokste opp. I brorens testamente er Lee overlatt ansvaret for sønnen Patrick på 16, og han får også et midlertidig ansvar for brorens fiskebåt.
Lee er ikke på noen måte klar for oppgaven. Vi innser nå at det er hjemstedet han har flyktet fra de siste årene, og katastrofen som en gang rammet rykker gradvis nærmere. Vi merker at gamle venner tripper forsiktig rundt Lee som han er spedalsk, og når han møter sin ekskone, som nå har stiftet familie på nytt, trer tragedien frem i all sin grufulle velde.
Lonergan veksler mellom stundene før og etter katastrofen uten å markere overgangene. Det kan være frustrerende, men det drar oss nærmere den verden Lee lever i, der fortid og nåtid går i hverandre og noen forsonende sorgprosess ikke lenger er mulig.
Likevel er dette en film med mange morsomme, små øyeblikk. Lonergan har et spesielt blikk for det absurde i misforståelsene som oppstår mellom mennesker i hverdagen, særlig mellom Lee og Patrick. Når de leter etter en gravplass for faren, mister Lee orienteringsevnen og glemmer hvor de har parkert bilen. Slike «feil» ville de fleste filmskapere unngått, for de betyr tilsynelatende ikke mye, men summen av dem gir både Lee og oss nødvendig pusterom i en (egentlig) uutholdelig atmosfære.
En kvalitet ved filmen, som gjør den sjelden i Oscar-sammenheng, er bruken av ukjente ansikter, særlig i birollene. Disse skuespillerne ser helt ordinære ut, de dukker opp i alle størrelser og fasonger (men ikke alle farger, dette er det helhvite New England). Heller ikke Affleck har de typiske «kjekke» stjernekvalitetene, ansiktet hans kan være vanskelig å lese, men det gjør ham perfekt til rollen.
Når det først dukker opp en stor stjerne, Michelle Williams, får hun liten tid. Men hun rekker å gi oss en av årets mest minneverdige scener, godt hjulpet av Affleck.
Det er en opprivende scene, langt over grensen for hva de fleste kan tåle, så husk å ha et lommetørkle på lur. Men jeg kan ikke garantere at du føler deg bedre etterpå.