At man skal sky unna videospill er blitt et munnhell i filmbransjen på linje med at man aldri skal jobbe med små barn eller dyr. Likevel ser ikke adaptasjonsviljen ut til å avta, selv om den så langt ikke har gitt oss filmverker som står støtt på egne bein.
Visstnok er det Michael Fassbender som har ivret mest for denne filmversjonen av Assassin’s Creed, et mektig populært spill som har solgt godt over 100 millioner på verdensbasis. Forklaringen på at dette nå er blitt film finner vi der, i salgstallene, men jeg tviler på om de som elsket spillet vil få mye ut av denne filmen – utover en forsterket tro på at spill- og filmverdenen ikke hører sammen.
Du skal likevel lete lenge etter en film på kino i vinter som kan skilte med like mange klasseskuespillere. Med seg har Fassbender durkdrevne veteraner som Marion Cotillard, Jeremy Irons og Charlotte Rampling, og ferskere talenter som Michael K Williams (The Wire, Vice) og Ariane Labed (The Lobster).
Det ga meg forventninger, også fordi regissør Justin Kurzel kommer fra et helt annet sted enn action-adventure-sjangeren, hans forrige film var en kritikerrost adaptasjon av Macbeth med Fassbender i hovedrollen. Kanskje kunne han bringe noe nytt til torgs? Men den gang ei. Jeg har sjelden sett en film der så mye talent foran kamera er sløst bort. På sitt beste er ikke denne filmen noe bedre enn en middelmådig action/adventure-film.
Kurzel forsøker å etablere et selvstendig filmatisk univers, blant annet ved å bruke en hovedfigur som ikke var med i spillet. Men handlingen er så kaotisk at det er umulig å henge med, aller minst gjenfortelle den. Fassbender spiller en dødsdømt kriminell som etter henrettelsen gjenoppvekkes av Cotillard, som er sjefforsker i et stort, mektig konsern.
Hennes misjon er å få Fassbender til å reise tilbake flere hundre år, til hans forfedre som under Den spanske inkvisisjonen kjempet mot kirken og den såkalte Templar-organisasjonen. Kanskje kan han spore opp Edens Eple, som vil gjøre henne i stand til å kontrollere den frie viljen til menneskene.
Kurzel og Fassbender tegner ikke hovedrollen svart-hvit, han er ingen tydelig helt, og denne ambivalensen skaper spenning i starten. Men de tar seg ikke tid til å bygge ham opp som en fullblods rollefigur, vi blir isteden kastet inn i spektakulære actionsekvenser som i enkelte partier er nok i seg selv (som når Fassbender og Labed flykter over hustakene i Madrid og Granada).
Men det er Cotillards maskin som forflytter Fassbender, og hver gang vi vender tilbake til moderne tid og konsernets forskningssenter, lugger det. Handlingen i moderne tid kan ikke matche 1500-tallets Spania, og alt preiket om å kontrollere ”den frie viljen” – som kunne blitt en vektig kommentar til vår egen tid – ender i luftige problemstillinger som ikke angår oss.