Erik Bye hadde et stort hjerte som banket for alle, og særlig for dem på livets skyggeside. Han var stor i alt og ett, men hadde særlig øye for det lille.
Han var et ekte og varmt medmenneske.
Dette engasjementet, for samfunn og enkeltmennesker, ligger Lars Klevstrands hjerte nærmest i hans (litt for lange) konsert over «høvdingens» dikt og tekster.
I rekken av kjente, og noen ikke så kjente melodier av Bye selv, Bjarne Amdahl, Henning Sommerro, Hans Fredrik Jacobsen, Egil Monn-Iversen, Johan Øian, og fremfor alt Finn Ludt, spiller ikke Klevstrand på sjarmen, hverken sin egen eller Erik Byes, men på innsikten i tekstene.
Det kan tidvis gi et kjølig inntrykk.
Slavehandel, fattigdom, enkens skjerv, maktmisbruk – dette er Bye-temaer Klevstrand henter frem. «Narren» gjør han til en besk kommentar om en nyvalgt president, «Eselsang i Kalahari» blir subtil ironi, og «Skuffet ung herre med bil» rene revynummeret.
Enkelte av Klevstrands egne melodier er også med, som «Jorun og humlen» – en liten humoristisk perle. Hans medspillere gjennom mange år, multimusikeren Rune Klakegg og bassisten Carl Morten Iversen, fyller hele programmet med egen personlighet, diskret, og, kan man vel si, geografisk utfyllende.
Her er amerikansk prærie og norsk sjøsprøyt, gresk strand, Gud i himmelen, universet og Son. Dunk fra snekkemotor, fjern klang av bryggedans, kjærlighet til all natur, ligger som en egen eim over «Hildringstimen».
Klevstrand åpner med et medley – det som fra nå av heter «låtlenke» på norsk, Klevstrands eget nyord. Det er noen av Byes aller mest kjente sanger, som «Anna Lovinda» og «Skomværsvalsen», og han får øyeblikkelig publikum med i refrengene.
Deretter kan han kaste seg over alt det andre, og først og fremst Finn Ludts tonesettinger. Ludt må ha hatt en innebygget kjemisk forbindelse til Byes poesi.
Det er mange ord i Erik Byes tekster. Klevstrand betoner de viktige, uten å være pompøs. Han turnerer de små fortellingene, som kjærlighetsdikt, barnesanger, på sin egen observerende måte. Litt trekk må det bli for tekstsvikt – selv om det er hans varemerke. For øvrig honnør til Lars Klevstrand som henter frem Erik Bye og bidrar til at hans verk lever videre.