«Hva er det som ringer …,» hvisker mor Åse i det døden nærmer seg.
Da klinger det fjernt i klokker fra Festningens kapell. Om akkurat dette er regi eller tilfeldighet, er vanskelig å si, men siden regien er av Svein Sturla Hungnes er det antagelig ingen tilfeldighet. Uansett er det umåtelig virkningsfullt, og publikum gisper.
Andre sterke øyeblikk, som spurv på scenekanten foran Stabsmusikken og svømmende karper som stanser og lytter når Silvia Moi synger «Solveigs Sang», kan neppe være regi.
Heller ikke opphold og sol, etter to døgns øsregn. Naturen trår til på egen hånd – eller rekker Hungnes’ og Stabsmusikken en hånd til takk. Hungnes’ gjennomtenkte nedskalering og komprimering av Ibsens svære verk til en time og tyve minutter, er respekt verd.
Utgangspunktet for forestillingen er Forsvarets stabsmusikkorps. Og slik korpsmusikerne under Bjarte Engesets innsiktsfulle ledelse former Griegs «Morgenstemning», savner knapt noen der og da strengeinstrumentene. Det er myk brass og sildrende fløytetoner.
Meget virkningsfull er også kontrasten når Eirik Myhrs hiphop braker inn, med elektronisk forsterket slagverk og breakdansere, etter hvert blues og samtidsmusikk. Her er også mange morsomme referanser til samtiden, som når Anitra spør Peer om han driver med yoga.
Hensikten er, ifølge programmet, å se fremover på 150-årsdagen. Teksten fremføres både på norsk og engelsk. Det hele passer altså utmerket for turister. Kjernen i dramaet – å være seg selv eller seg selv nok – blir helt tydelig. Det er det også når dansere ordløst former Ibsens ord, eller når vesentlige monologer er lagt til Myhrs litt pompøse musikalformat.
Det ligger imidlertid svært godt for Hoff Mittets stemme. Lydbildet er av og til problematisk med dobbelt ekko, men han spiller sin Peer like sterkt og godt som han synger. Samspillet med Lise Fjeldstads rasende, men fortsatt kjærlige og eventyrlystne mor Åse, er rørende.
På fødselsdagen er det fest og fyll, toastmaster, minnetaler og masse gjester fra fjern og nær som konfronterer Peer med perioder i hans liv.
Ensemblet fyller dyktig mange roller. Første gjest er Anitra, dum og deilig i Karoline Krügers svartkledde fristerinneskikkelse – før seterjentene inviterer til bords. Nesten umerkelig går festen over i selve dramaet. Mor Åse tigger sønnen om å bruke hodet og ta den grunnrike Hegstadjenten.
Det gjør han på hennes bryllupsdag, men stikker av etter bruderovet, før han gjentar bragden med Den grønnkledde, Dovregubbens datter. Griegs musikk får festlig akkompagnement av store og små troll som kommer vraltende på rad ned fra festningsmuren til scenen. Et muntert innslag.
Så stikker Peer av igjen, går utenom. Han har truffet Solveig, kjærlighetssymbolet, men innhentes igjen av fortiden.
Flukt, skam og rus følger Peer inn i det totale sammenbruddet og Dårekisten.
Henrik Ibsen bodde 30 år utenfor Norges grenser. Peer Gynt var for ham nordmannen på sitt verste.
Storskrytende, grunn, egosentrisk, pengeglad, hensynsløs. Han er et troll, en som tror han er seg selv, men som er seg selv nok.
Men Peer viser seg også for sterk, det står kvinner bak ham. Mor Åse og den evig ventende Solveig redder sjelen hans fra Knappestøperen. Når han dør i Solveigs tilgivende armer (etter 40 års venting!), ledes en liten marionett inn, Peer som gutt, og sovner i armkroken hans til Griegs vidunderlige vuggesang.
Slike øyeblikk fester seg i minnet.