Den danske dramatikeren Christian Lollike hadde sett mange forestillinger der det usagte lå over familien som tett tåke. Men hva med å skrive om en familie som faktisk snakker om alt?
På Den Nationale Scene i Bergen er dette premisset blitt sjeldent godt teater.
Teatret selger inn Familien som kunne snakke om alt som et familiedrama. Men egentlig er det noe ganske annet. Det er en diagnose på vår samtid, og en farse om det moderne menneskets mest patetiske sider.
I dag har vi et språk for alt, enten det er egne depresjoner eller andres flyktningbarn. Men som Christian Lollike påpeker i teaterprogrammet. ”Alt surrer på den samme monotone frekvensen, og ingenting går virkelig inn på oss eller endrer seg.” Julemiddagen er en perfekt setting for det hele.
Hvem har ikke den rasistiske onkelen, som du aldri orker å argumentere mot? Hvem har ikke ønsket å snakke om hvordan de egentlig har det, bare for å ende opp som bitter, slitsom og/eller patetisk? Hvem har ikke følt seg kvelt av spørsmålene om kjærester, utdannelse eller hvorfor du ikke spiser kjøtt?
”Jeg vil være fri,” skriker tenåringsjenta Asta, mens familien jager henne rundt i rommet som et nihodet monster. ”Å ja, du vil være fri,” svarer familien i kor, og slutter å plage henne. Frihet er jo tross alt vår tids religion.
Regissør Peer Perez Øians leker med farseformen. Skuespillerne sendes i skytteltrafikk rundt i rommet, og går ikke av veien for å voldta en svoger eller å halshugge julegjest på sin ferd.
Her er drøm, fantasi og virkelighet blandet sammen til en molotovcocktail av en forestilling. Men karakterene er ikke bare karikaturer, de er også et samfunnskor som plutselig kan bryte ut i passasjer om fremtidsfrykt, islamofobi eller miljøødeleggelser.
Det minner litt om trådene vi scroller gjennom på Facebook. Vi blir slitne, matte og vet ikke om vi skal hånle eller skåle med.
Scenograf Katja Ebbel Frederiksen har skapt et rom som er like klaustrofobisk og absurd som resten av stykket.
Furupanelet sperrer oss inne. Plastreinsdyrene dingler på pianoet. Familiens langbord dekker hele scenen. På den andre siden av bordet sitter vi i publikum, og skuespillerne legger ikke skjul på at vi er en del av middagen.
Kamilla Grønli Hartvig som den arbeidsløse, silikoninfiserte Marina inviterer oss ordløst inn fra første ribbebit. Hun flørter med salen som seg selv, men er samtidig en gjennomkarikert bimbokarakter. Det er en tolkning jeg nesten ville blitt igjen i Bergen for å få sett en gang til. Den eldre garde skaper også gode karaktertegninger, men spiller psykologiskrealistisk gjennom hele middagen. Noen ganger virker det som at de spiller i en annen forestilling.
Christian Lollike er en dramatiker som lodder dypt, og regissør Øian får frem alle nyansene.
Når Jesus skrider ned fra himmelen i nest siste scene, gir han familiemedlemmene evig liv. Julegjestene, som tidligere fryktet døden og alderdommen mer enn noe annet, blir plutselig forvirret. Hva skal de med evigheten? Hvordan skal den tilbringes? Og er ikke en evighet fylt av eksistensielle vondter og mindreverdighetskomplekser verre enn noe annet?
Hvis du er i festspillenes by, bør du avlegge denne middagen et besøk. Det er et minne som kanskje vil vare helt til neste jul.