Tradisjoner skal man ta vare på. Hønefosshumorens venner har innledet sommershow-sesongen i 18 år, og det er blitt en pussig tradisjon at annethvert år er revyen kjempegod. Fjorårets var en av de beste i rekken. Neste år flytter revyen, som er 18 år og myndig, ut av teltet og inn i eget teaterhus, Gledeshuset. Hvis tradisjonen ivaretas, blir det ekstremt morsomt på Hønefoss om et års tid, men kraftige utfordringer står i kø. Blødmer, rølp og øl er perfekt i telt.
Nå ligger det mange løfter på lur i år også, og det er fullt mulig at showet biter hardere fra seg når det blir mer innspilt. Foreløpig er det litt uferdig, mye er for langt, eller virker sånn fordi tempo hangler, og et par nummer kan med hell fjernes – eller videreutvikles til høyere annethvertårs-standard.
Åpningsnummeret, en cancan fra 1880 – da Ringeriksbanen begynte å planlegges, før den begynte å utsettes – sitter som det skal, men Mexico-nummeret, der det skal «mores en mor» både her og der, virker som et stunt i siste liten. Her er treffsikre parodier på Farmen med Lothepus & co, flotte musikkarrangementer (Jørn Dahl) og kirkelig korsang til alt annet enn kirkelige tekster.
Rønnings russeprest («la oss rulle og chille, i all evighet!» er et blinkskudd. Ingen kan spille på hentehår som Jonas Rønning. Når Gledeshuset åpner neste år, innvies også et annet gledeshus, nemlig den nye kirka (uttales med ren k). Den har også utfordringer med å trekke publikum, Sognepresten gjør sitt ved å fylle den med nytt innhold, som Johannes Åpenbar og treningsstudioet Jehovas Fitness.
Jentene, Marie Risan og Anne Sem-Jacobsen, skaper lytehumor av beste merke med Hjelpesentralen, som får en festlig callback i finalen. Morten Grøtnes lager en tradisjonsrik «sinna dame» og Eivind Lien er en praktfull brud for Rønnings John Fredriksen, med døtre.
Blant fellesnumrene treffer «Miljøvennlig råning» svært godt. Ikke bare skal Gunn-Turid og Roy Rino fra nå av gå og råne, men de utfordrer MDG (ved Anne Sem-Jacobsens smilende Lan) til MGP: «Si meg, hva betyr miljø?» Og selvsagt er det opera til slutt. Som alltid er Hønefoss-gjengen vokalt i praktslag, og med Jørn Dahls medspillende orkester er det bare vellyd hele veien.