Åpningsforestillingen på Festspillene i Bergen er en lek med Brechts teatertradisjoner, Rufus Wainwrights musikk og ikke minst med Shakespeare selv. Men først og fremst er det mesterregissøren Robert Wilson på sitt mest briljante.
Hva vil det si?
Jeg skal forsøke å ta deg med inn i denne forundringspakken av en forestilling.
Men først litt bakgrunn. William Shakespeares skrev 154 sonetter, hvorav 126 var til en vakker mann og 28 til en navnløs kvinne. I 2009 var det 400 år siden de ble publisert, og Berliner Ensemble fikk Robert Wilson til å lage teater av det hele.
Dette legendariske teatret i Øst-Berlin ble grunnlagt av Bertolt Brecht i 1949 og har siden holdt seg til hans teatertradisjoner. Det vil si en cabaretaktig stil, der det teatrale alltid overskygger det realistiske.
I dag er de kjent som en av Robert Wilsons hyppigste oppdragsgivere. Han har sin særegne stil, og han kan ikke lenger beskyldes for å fornye seg selv. Wilson koreograferer skuespillerne med millimeterpresisjon.
Ansiktene er malt klovneaktig hvite. Scenografien er store rom som åpner seg ved hjelp av hyppige lysskift og brå overganger. Shakespeares kjærlighetserklæringer er fremført med avstand og overdrivelser, som om det var en pantomime.
Det funker som bare søren. Distansen mellom scenebildene og ordene setter forelskelsens kraft i relieff.
I midten av det hele er dronning Elizabeth den første, spilt med en trett tyngde av Berliner Ensembles veteran Jürgen Holtz. Dragdronningen subber rundt på scenen med et hoff av Shakespearske figurer rundt seg: Narren, den sorte kvinnen, Amor og ikke minst Shakespeare selv.
Når Elizabeth fremfører sonett 18, ”Skal jeg si du er lik en sommerdag”, er det kanskje mer om aldring enn en kjærlighetserklæring.
Rett etter følger sonett 10, og plutselig er vi i vår egen tid.
En bil er spiddet av et tre. To mennesker i tett omfavnelse, før de trekkes fra hverandre som om de var frastøtende magneter. I denne Wilsonsverdenen er det uklart hvem som er kvinne og hvem som er mann. Men er kjolen vid nok, er sjansen stor for at det er crossdressing på gang.
Jeg ser ikke på det som en kommentar på verken Shakespeares homoerotikk eller hans tids teater der alle var menn. Robert Wilson skaper et univers der det ikke finnes kjønn. Alt er bare kjærlighet.
Rufus Wainwright har skrevet musikken til de 25 sonettene. Det er en slags krysning mellom pop og opera, som fremføres i en Kurt Weill-stil av Berlinerensemblet. Noen ganger går låtene nær Wainwrights klassiske original, mens andre ganger rockes de opp. Uansett er det nydelig. Det samme er det jeg kunne vurdere av den tyske teksten.
Konkret og brutal, med en forenkling av Shakespeares språklige bilder.
Jeg er blant dem som ikke var en stor fan av Robert Wilsons Edda på Det Norske Teatret.
Jeg synes ikke Wilson lagde en helhet ut av Jon Fosses tekst, CocoRosies låter, Arvo Pärts musikk og den norrøne mytologien. Det var mer som en regiteaterrevy, der bidragsyterne lagde hver sine forestillinger. Men i Shakespeares sonetter går alt opp i en høyere enhet.
Skuespillerne har den rette balansen mellom presisjon og personlighet. Den tyske cabaretartisten Georgette Dee bidrar med etterlengtet metatøys. Wilsons Shakespearelek er fascinerende i hvert ett sekund.
Man kan fortsatt tenke: Hva er vitsen? Hvorfor skal teatret bare være vakkert?
Og hvorfor setter Festspillene i Bergen opp en åtte år gammel oppsetning som sin åpningsforestilling?
Eventuelt kan man bare lene seg tilbake. Og elske teatret.