I dag lider 77.000 mennesker i Norge av demenssykdom, og ifølge forskningen på området vil tallet fordobles frem mot 2040. Dette er et diskret bakteppe for Frode Gryttens nye skuespill Albert og Anna, og for mange står det som et skrekkscenario.
Albert og Anna har vært gift i 47 år, de lever i takt og finner sammen som tannhjul. Hagen er deres livs domene: Gjennom et liv i form av fire årstider, blir vi kjent med dem og deres felles minner, den gjensidige tilliten, omsorgen for den andre, de intime bevegelsene.
De drikker et glass vin, tar seg en svingom, smører solkrem på hverandres skuldre med erfaring i hendene. De til og med raker løv i takt. Som de alltid har gjort, viser det seg.
For samtidig som forfallet inntrer, kommer også et ungt par inn på scenen – Albert og Anna som unge, som nyforelskede, nygifte, som nybakte foreldre, som midtpunktet i venneflokken. Så skjer noe forferdelig.
Etter et opphold finner de langsomt tilbake til hverandre. Løvet springer ut, løvet faller. De raker i takt.
Mens den siste våren bryter frem, blir Anna mer og mer urolig, etter hvert mistenksom, aggressiv, hun kler av seg, hun er vanskelig å få i dusjen. Hun husker ikke hvem Albert er. Husker ikke at de er gift. Husker ikke at de har en sønn, en travel mann som ikke har tid til å besøke foreldrene.
Albert er uendelig tålmodig og kjærlig, men en dag sprekker det for ham, han som allerede er sprekkeferdig av sorg over det gradvise tapet av konen. Han kan ikke lenger ha henne hjemme. Han er alene i hagen.
Gryttens stykke er som en hymne til alminneligheten og utholdenheten, til det som er varig i en fragmentert verden. Nå og da på kanten av det sentimentale, men det bikker ikke egentlig over.
Blant annet takket være de massive musikkbruddene: Espen Leite og hans trekkspill er på scenen hele tiden, dels som parenes skygger, dels som stemning, og det meste i tangorytme. Lengselsfull, sensuell, brutal. Tidens brutalitet, aldringens brutalitet.
Hildegun Riise har formet sin stillferdige regi med stor forståelse. Ingenting er overdramatisert eller overspilt, men det er rom for mange talende, ofte usagte detaljer. Scenografi og lys støtter handlingens årstider og underliggende melankoli.
De to parene speiler og utfyller hverandre, slik det gjør i Jon Fosses Barnet. Nå og da snakker alle om seg selv i tredje person, andre ganger utveksler de gamle og de unge noen tanker.
Kari Simonsen og Sverre Bentzen er dypt rørende som det modne paret, og Stine Robin og Kristoffer Sagmo Aalberg er totalt overbevisende i sin unge forelskelse.
Kari Simonsen er hjerteskjærende i sin lavmælte forvirring, og minnetapet setter synlige spor i ansiktet hennes. Bentzens hardnakkede forsøk på å beholde det som var, på å lokke musikk og minner frem igjen, samtidig som han skjuler sin egen fortvilelse, går også rett i hjertet.