Hovedscenen på Det Norske Teatret er bygget om til en skolegård. Et trettitalls barn klatrer i lekestativet, eller løper til og fra skoletimen, harmonisk omkranset av voksne i gul vest.
Publikum ser ned på dem fra et fire meter høyt stillas, og får ta del i skolehverdagen via øretelefoner. Plutselig blir lyden avslått og Ane Bruns sang tar over, eller vi får inn stemmer fra inne i skolebygget.
11 år er som de fleste av Toril Goksøyr og Camilla Martens forestillinger preget av nøye research og skarp observasjonsevne. Klartenkt i teksten og kaotisk i formen. En nyansert forestilling som ikke forsøker å svare på noen spørsmål.
Den viser mennesker i all sin enkelthet – i en skolegård nær oss selv.
Mens barna leker i skolegården, skal fire voksne møtes i klasserommet: En rektor, en lærer, en mor og en far. Via øretelefonene hører vi skolebyggets umiskjennelige ekko. Kaffen som skjenkes. Papirer som blafrer. Men bakom lurer tragedien. Noen måneder tidligere har en 11 år gammel jente tatt livet sitt. Nå skal det planlegges en minnedag.
Rektoren, en skremmende realistisk Agnes Kittelsen, går til foreldremøtet uten et snev av dårlig samvittighet. Hun vet at skolen har stilt sitt apparat av tjenester til rådighet og at det dessuten alltid er mer enn mobbing bak et selvmord.
Kanskje reagerte de for sent, og kanskje håndterte de en enkelthendelse feil, men dette ansvaret kan rektoren enkelt skyve over på læreren.
Rektoren er en grell representant for et offentlig maktapparat.
De andre rundt bordet er også ute etter å plassere ansvar. Moren (Julie Moe Sandø) vil ha klare svar fra skolen, faren (Jon Bleiklie Devik) forsøker å gjennomføre møtet, mens læreren (Kjersti Dalseide) sitter på en skolestil hun ikke har fortalt om.
Det høres ut som et tett kammerspill, men 11 år er både mer og mindre enn det.
Vel så viktig som sceneteksten er det tilsynelatende uskyldige dramaet i skolegården. Guttungen som sover i husken. Læreren som ser elevene, men som kanskje har mer barnetekke enn refleksjon. Treneren som drar med seg skulkerne til gymtimen. Denne delen av prosjektet er likevel det minst givende.
Et selvmord er en så voldsom hendelse, at det er vanskelig som publikum å engasjere seg i barnas lek i skolegården. Dermed blir skolegården mer som en kulisse, og det tror jeg ikke var meningen fra kunstnernes side.
I Goksøyr & Martens Omsorg fra 2013 så vi et sykehjemmets hverdagsliv fra et like høyt stillas. Deretter ble det utspilt et lite familiedrama mellom en pleier og hennes familie. 11 år er en strammere forestilling, har en bedre scenetekst og et mye mer dramatisk utgangspunkt.
Men det gjør også noe med prosjektet. Det blir mindre teaterinstallasjon og mer scenetekst – og dermed kommer også de logiske bristene tydeligere til syne. Mye av dramatikken ligger i hvem som har sendt en e-post til alle foreldrene, som om det er vanskelig å finne ut av. Verken lærer eller rektor er spesielt forberedt til foreldremøtet, noe jeg synes er lite troverdig.
Samtidig er det nettopp i de løse trådene at mye av kunsten med 11 år ligger. Det er som å overhøre en samtale på bussen, der vi bare får broker av informasjon og må fylle inn resten selv.
Goksøyr & Martens ruller ikke opp hele 11-åringens fortelling. Stykket blir dermed ikke en historie om ensomhet, mobbing eller selvmord. Det er snarere et fugleperspektiv på menneskets møte med systemet.
Moren reagerer på at det tok tre år å få til et møte med rektor om jentemiljøet i klassen. Da møtet først ble arrangert stilte skolen opp med syv representanter, og foreldrene følte seg små og alene. Rektoren forklarer at de syv representantene nettopp var hjelpeapparatet, og vil nå ha klarhet i når foreldrene egentlig varslet. Hvilke mailer ble sendt til hvem, på hvilket tidspunkt.
Vi i publikum blir sittende å tenke: Når ble skoleverket «oss mot dem»? Det er her 11 år er på sitt mest relevante.