Det er fem år siden Jon Michelet kom med sin første bok av det som så langt er blitt et fembindsverk om norske krigsseilere. Skogsmatrosen tar for seg 18 år gamle Halvor Skramstads sjøreise fra han mønstrer på i Oslo 18. desember 1939 til båten torpederes høsten 1940.
Det var en historie som fylte et hull i vår bevissthet.
I løpet av de fem krigsårene ble 3700 nordmenn drept i sjøfart. Mange tusen andre kom hjem med dype sår på sjelen, som kanskje aldri ble snakket om i familien. Jon Michelet fortalte deres historie, usentimentalt, poetisk og med en detaljrikdom som imponerte både historienerder og lekfolk.
Men da Teater Innlandet skulle lage teater av den første romanen tok de et rart valg: De ville ikke fortelle om krigsseilerne. Teatersjef og regissør Janne Langaas forklarer det slik i programheftet: «Vi ville ta med oss publikum på den lykkelige delen av reisen. Den delen som handler om å bli voksen, om å bli mann».
Dessverre vokser det sjelden god dramatikk frem fra lykkelige reiser. Men det å bli voksen er som kjent heller ingen seilas uten brottsjø. Så hvilken historie er det egentlig Skogsmatrosen forteller fra scenen?
Publikum blir møtt av et blått teppe som går fra hav til himmel. På teppet er en mast, og en trekantformet del av en båt. På dekk: En skipskiste der Halvor Skramstad (Espen Mauno) sitter i lusekoften og klimprer på gitaren.
Ved sin side har Halvor en dagbok, og snart kommer Halvor den eldre (John Nyutstumo) med den samme dagboken. ”Dette er en historie om å bli mann. Sjømann. Skogsmatros”, sier Halvor den eldre.
Det er altså ingen tvil: Halvor skal bli mann innen forestillingen er omme. Men hva vil det egentlig si å bli mann? Ta ansvar for egne politiske holdninger? Debutere seksuelt? Lære å sette sjøbein?
Sceneversjonen av Skogsmatrosen er innom alle sjømannsklisjeene, men gir ingen refleksjon eller innsikt. Den er snarere en serie med røverhistorier fra de syv hav.
Allerede fra første side er klassekampen tydelig til stede i Jon Michelets romanverk. Michelets Halvor er en politisk bevisst unggutt, belest, reflektert – og med en viss erfaring til sjøs. Mathias Calmeyer har ikke vektlagt akkurat dette ved karakteren.
På scenen er Halvor en hvilken som helst 18-åring. En som kaster opp så snart båten runder Oslofjorden, og som går i land med samme ungdommelige engasjement enten han er Sydney eller i i Oslo. Vi får små nyss om manglende risikotillegg, og en politisk motsetning mellom far og sønn.
Men dette er bare små drypp, og blir i liten grad koblet sammen som en helhet.
Hvem er Michelet uten klassekampen, lurer jeg på, der jeg ser Halvor Skramstad sette kurs mot Indiahavet.
Og enda viktigere: Hvem er krigsseileren uten krigen?
Dramatiker Mathias Calmeyer har laget teater til sjøs før. I 2015 hadde han premiere på en svært ambisiøs Radioteatretforestilling om Scandinavian Star-ulykken. Den bar preg av intens research, men hadde likevel dramatisk nerve nok til å bære publikum gjennom mange episoder.
Jeg synes ikke Skogsmatrosen er like ambisiøs eller spennende. De to skuespillerne på scenen er dårlig utnyttet.
John Nyutstumo gjør en fin jobb med å skille sjøulkene med dialekter og fakter, men han har egentlig veldig lite å spille på. Det er knapt en eneste scene der skuespillerne lytter til hverandre.
Oppsettet er som regel at Espen Maunos Halvor snakker til publikum, mens Nyutstumo kommer med små sidekick-kommentarer. Det er ett par ganske fine unntak, som en scene mellom los og styrmann, men ellers er det lite drama å spore mannskapet mellom.
Når det virkelig bygger seg opp i fortellingen, kommer også Janne Langaas regi til kort.
Halvor debuterer seksuelt mens han ligger på skipskista som et slakt, mens han snakker om hvor mye han nyter. Det må være den kjedeligste og minst sensuelle sexscenen jeg noensinne har sett. Jeg savner i det hele tatt scenisk fantasi, bilder som kan trigge vår forestillingsevne.
Les anmeldelsen av Scandinavian Star-hørespillet her: "Kommer med klump-i-halsen-garanti"
Når det brygger opp til krig, så skjer det via telegrammer til-og-fra Norge. Det er to døde på Rena, og en gammel tante er skadet. Dette blir stående som kveldens største dramatikk.
Her blir det særlig tydelig at denne oppsetningen burde satt en annen kurs. Hvorfor skusler de bort en sjanse til å lage teater om krigsseilernes offer, når de først skal bruke spilletid på krigen?
Skogsmatrosen bærer preg av å ha lite å melde, både i dramatikk, regi – og faktisk også i selve skuespillet.
Etter halvannen time blir Espen Maunos ungdommelige energi et trangt univers. Jeg begynner å lure på om det ikke er mer i denne gutten enn hjemlengsel og kåtskap. Men nei, det må man i så fall til boka for å finne.
Teater Innlandet reiser til et 20-talls grendehus med Skogsmatrosen. Lokalpressen har allerede fortalt om grendehus som lenge var uten aktivitet, men som nå plutselig får teaterbesøk og vind i seilene. Selv så jeg oppsetningen på Jobben i Lillehammer, et av Frelsesarmeens verkstedlokaler.
Det ga en spesiell rustikk følelse, og det virket som at flere av det godt voksne publikumet var ferskinger på teater. Kanskje er det nettopp her Skogsmatrosen finner sin havn:
Som en liten, intens samling røverhistorier fra en forgangen tid – fortalt i lokaler med folk som vet hva det vil si å bygge Norge.