Jonas er snart ti år, en aktiv guttunge som på kort tid svelger en flue, blir vaksinert på skolen, får omgangssyke og blir påkjørt av en bil. Etter hvert som katastrofene inntreffer, får publikum ta del i hva som skjer inne i Jonas’ kropp. Der utspilles intens kamp mellom fornuft og følelser, immunforsvar settes i beredskap, lymfocytter jakter på farlige virus, og i tarmen arbeides det overtid på grunn av oversvømmelse.
Trond-Viggo Torgersen sier selv at hans ønske med Jonas og kroppen var å lage en teatertekst i «en tegnspråklig ramme, som både hadde en dramatisk fortelling om et barn og et visuelt magisk uttrykk, som kombinerte både det hverdagslige og kroppens indre respons på våre ytre handlinger.» Det har han klart. Et samarbeid mellom regissør Mira Zuckermann, leder for landets eneste profesjonelle tegnspråkteater, og scenograf, kostymedesigner og videodesignere, har resultert i et eget univers. Tre store videoskjermer, med kroppen som et internalisert romskip, gir en fargerik og forklarende bakgrunn for kaptein Cortex (hjernen) og hans stadige konflikter med Amygdala (følelsene). Bakterier og virus er aliens.
Da Trond-Viggos TV-serie Kroppen gikk på NRK for 35 år siden, skapte den debatt. Mange ble støtt over hans (den gang) ganske nærgående seksualundervisning. Det er helt rørende å tenke på i dag, og det er uten fare for demonstrasjoner at det samme får litt plass i Jonas. Genetikk, kromosomer, egg- og sædceller i romantisk møte - alt er med her, og det på berikende vis. Det er som å høre et musikkstykke man kjenner særlig godt, spilt på en ny og interessevekkende måte. Men her er det andre sanser enn hørselen som settes i sving. Formidlingen går rett i øynene. Trond-Viggos diskrete og lett ironiske fortellerstemme og rolletolkninger overkjører aldri det tegnspråkteatrale.
Uttrykksrikdommen i skuespillernes hender, plastikk og mimikk er fascinerende. Nå er tegnspråkteater like avhengig av medfølgende skuespillerteknikk- og talent som ethvert annet teater, og her mangler ingen av delene. De syv skuespillerne dekker sine roller i et stort spekter av differensierte uttrykk, og særlig betagende er Ipek D. Mehlums Amygdala, alltid revet med av ustyrlig skrekk, sinne, fortvilelse, sorg og alle andre følelser. Remi Roos’ Cortex (hjernen) har sin fulle hyre med å roe henne ned. Ronny Jacobsen er en modig lymfocytt som blir utsatt for store prøvelser, Anne-Line L. Kirste et piggete rødt immunforsvar, og i tynntarmen jobber Jejulum (Ragna Huse) og Ileum (Thomas Johannessen) som besatt. Tittelrollen, den uhellsvangre Jonas, fremstilles med barnlig sjarm og spretten troverdighet av Daniel Durant.
TV-serien var betydningsfull for barn og unge den gang, og bidro antagelig til bedre folkehelse. Nå forteller forskningen at barn med hørselshemming har lavere kompetanse på egen helse enn hørende barn. Når denne forestillingen har turnert i noen år, er kompetansen garantert hevet for alle som har sett den, hørende så vel som døve, voksne så vel som barn.