I kommunistfryktens tid rundt 1950, plasserer spioner i hatt og frakk og solbriller avlyttingsutstyr under kafebord, inni flygler og i taklamper. Leger eksperimenterer med menneskesinnet og ødelegger liv. Samtidig er det etterkrigstid med mye lykke og fremskritt for mange.
Motstand mot NATO-medlemskap på den ene siden, rock og reklamejingles for Coca Cola på den andre, med mye grums i mellom. Detaljer, som at popcorn på kino først slo igjennom i slutten av 60-årene, overses suverent.
Det syvende kapittelet i Statsteatrets omskrivning av Norgeshistorien 1066-2066, er mørkere enn de seks foregående og ikke fullt så morsom. Men overvåkingssamfunnet, med alt det innebærer av inngrep i personsfæren, av utstøtelse og medfølgende paranoia, misbruk av psykofarma og med lobotomi som endestasjon, er kanskje heller ikke så morsomt som lutefiskkrig i Chicago 1880. Dessuten ligger 1950 ubehagelig nær vår egen tid og hverdag:
Tenk hemmelige basestasjoner under Stortinget eller fremmede makters innblanding i amerikanske presidentvalg. Et viktig spørsmål stilles i begynnelsen:
«Hvem vil vi fremstå som i fremtiden?» Karoline Krügers sang, «Hall of Mirrors», understreker både spørsmål og manglende svar. Hun gjør en Kalinka-versjon til glansnummer.
Krüger har en bærende rolle som pianolærerinne – eller er hun CIA-agent? Elsker hun sin sjarmerende støvsugerselger (Per Kjerstad) eller spionerer hun på ham? Er han kommunist eller bare offer for mistanker? Er legen (Kim Sørensen) en skurk eller en menneskevenn? Er Gard B. Eidsvoll selve inkarnasjonen av en spion, eller en vanlig husfar? Woody Allens utsagn får ny aktualitet: «At du er paranoid, betyr ikke at du ikke blir forfulgt!»
Musikkinnslagene kommer på rekke og rad, og de er så mange at det går noe ut over fremdriften. Fint formet og fremført er de av Karoline Krüger, men underveis er handlingsfragmentene så korte at de ofte ender som vignetter, og en del løse tråder blir hengende. Episodene representerer imidlertid stor humor. Gard B. Eidsvoll eksellerer i spionrollen (Raymond Olsen) enten han har en kleshenger i dressen, er meksikansk musiker etter feil stikkord, i voldsom parykk eller i hemmelige møter i en bunker under Ruseløkka Skole. Hovedrollen innehas av Arbeiderpartiet og kommunistfrykten.
Sosiologen, statsviteren og fredsforskeren Nils Petter Gleditsch var av dem som tok en kikk i «mappa si», frigitt i 2001. Det han fant der, fra 60-årene, er grunnlag for genistrek-programmet, innholdsrikt i broadsheet med hull til øynene. Og det ligger nok også til grunn for denne komi-serøse forestillingen som blir sittende i minnet.