Radioteater på sitt beste er en makeløs illusjonsskaper. Selv de enkleste effekter kan ha en formidabel innflytelse på lytterens forestillingsevne.
Og noe av det mest vellykkede i dramatiseringen av en av Arthur Conan Doyles kortere Sherlock Holmes-fortellinger, som sammen med serien «Den grufulle mannen» utgjør Radioteatrets påsketilbud til de krimhungrige, er nettopp det atmosfærerike lydbildet.
Til tider er det litt for påtrengende, kanskje, og ugleul og tordenskrall kan vel ikke sies å være direkte nyvinninger. Like fullt dras vi ved hjelp av slike auditive virkemidler, samt den malende musikken, effektivt og helhjertet inn i handlingsgangen.
Charles Augustus Milverton er en forbryterhjerne av klassisk Conan Doyle-kaliber, herlig ondsinnet spilt av Svein Tindberg. Sleskt og samvittighetsløst skaffer han seg tilgang til kompromitterende brev som har sirkulert i kondisjonerte kretser, slik at han kan drive lukrativ pengeutpressing av de involverte.
Denne skjendige geskjeften ønsker naturligvis den deduktive detektiv over alle deduktive detektiver, Sherloch Holmes, å sette en stopper for. Holmes assisteres av den utrettelige Dr. Watson, som av sin store læremester blir behørig drillet i karakteranalyse og andre former for psykologisk profilering.
Våre helters opponent, som har fått merkelappen «den verste mannen i London», intet mindre, viser seg imidlertid å være en hard nøtt å få has på. Stivsnippen Sherlock Holmes må ty til det drastiske skritt å gå «undercover», det vil si kle seg ut som en folkelig og seksuelt frittalende håndverker, for å oppnå en siste og forhåpentligvis fellende konfrontasjon med Milverton.
Statisk superskurk
Så hvor spennende blir egentlig dette? Ikke ytterst på stolen-spennende, i alle fall. Det skyldes delvis at Holmes i det avgjørende øyeblikk er mer flue på veggen enn foroverlent aktør, og delvis at superskurken Milverton er nøyaktig så statisk som superskurker pleier å være
Som en rotfestet slange i menneskeham har han ingen som helst kullkastende overraskelser å by på. Derimot oppstår det visse interessante prosesser i hodene til parhestene Holmes og Watson, som henholdsvis Thorbjørn Harr og Nicolai Cleve Broch gir kompetente stemmer til.
Disse to staute representantene for et klassebevisst og strengt regulert moralsk univers, får faktisk kjenne på den kildrende følelsen av hvordan det er å krysse over til den lyssky siden, utføre handlinger som formelt sett rammes av straffeloven. En forfriskende vri på fallrepet av en ellers i overkant entydig historie.
(Anmeldelsen er basert på den første av to serier, hver på to episoder.)